hits

Debutantdagene 2017

Fantastiske dager har gått siden jeg sist skrev. Da jeg har innsett at jeg ikke er en superwoman, og har innsett at jeg ikke har så god tid som jeg skulle ønske at jeg hadde, ja, så vil jeg rett og slett bare vise dere et par bilder her, i dag.

Jeg har mine som jeg snakker med. Og ikke alle kjenner meg så veldig godt. Men til og med de ser at jeg er litt ... tja, hva skal man si ... overbelastet, kanskje? Selv om jeg HATER å innse det, så må jeg si meg enig. Det har vært mye gjennom det siste året. Mye som har virket som et jordskjelv på livet mitt, og på familien min. Og selv om dette er drømmen min som har blitt virkelig, er det også den åpne tunellen til offentligheten som ikke bare viser lyset i den andre siden, men som også viser lyset av angsten min.
Jeg fikk min første negative kommentar, for ca en uke siden. Og jeg skulle ønske at jeg taklet den bedre. Her jeg sitter, skulle jeg ønske at jeg hadde vært menneske nok til å bare kunne overse det hele. Men det mennesket har jeg dessverre ikke nerver til å være. Men, man må lære av sine feil. Det gjør også jeg.

Nå vil jeg bare vise dere lysglimt. :-)




En øll etter forfatterforeningens debutanttreff.
Fra venstre: Marianne Teie fra Cappelen damm. "Jeg bestemmer meg for at dette er et minne."
Meg: Juritzen. Slekten fra havet.
Venstre: Marjam Lohne fra Gyldendal. "Jannickeevangeliet"





Og her: Litteraturhusets debutanttreff. Alle debutanter fra 2017, fra alle forlag, leser fra sin debudtbok.
Her er jeg. Og siden jeg valgte å lese innledningen i første bok, Nye veier, var jeg svert berørt og full av nerver, da akkurat denne teksten står meg selv nær.
Men hva klarer man ikke med oppmuntringer og heiing fra andre forfattere?

Ha en strålende førjulstid, alle!


Og ta vare på hverandre!
Mariela





 

Nå må du prestere korrekt nordnorsk!

Da jeg startet denne bloggen, mente jeg egentlig å opprette dere alle, for hver dag som gikk. Min mann så dumt på meg, da jeg sa at jeg også ville opprette en blogg - jeg ville dele de gode, og også negative - øyeblikkene i mitt liv. Jeg startet bloggen, jeg var villig til å fortelle om hele meg - ikke bare overflaten, ikke bare avisartikler, TV og forlagsreportasjer. Jeg ville, uten om det å fortelle min historie, også si til forfatterspirer at det er mulig; ja, det er mulig! Du må bare lytte, skrive, og - skrive, skrive, skrive!
Tidligere har jeg skrevet et ganske direkte innlegg om det å skrive dialekt i dialoger. Mine bøker preges av de kontrastene som slår en leser, da de innser at "snakken er nordnorsk."
Østlendingene har sagt: Det er rart, egentlig, at jeg kan lese en bok og samtidig være nordnorsk!



Og med dette, vil jeg fortelle dere at min redaktør var bekymret for at forlagssjefen, skulle avvise de nordnorske dialoigene, som ga historien sin essens. Men vet dere hva? Han gjorde ikke det! Jeg tror - uten at jeg egentlig ikke fikk de eksakte ordene - at han så den litterære forsterkningen. Redaktøren min ble glad, jeg ble glad. 

Helt til at jeg fikk denne:

Nå må du skrive korrekt Nord Norsk! Det du presterer

er en dialekt jeg aldri har hørt på Andenes, eller i Nord Norge!

Selv er jeg fra Harstad, og har temmelig nøyaktig samme dialekt som du!



Så hva syns dere? 


Jeg tenker i hvert fall, at dialekten må kunne skrives på et vis som gjør det mulig for hele landet å ta glede av det.


Nå blåser jeg meg veldig opp her, og jeg burde sikkert egentlig bare ha oversett hele greia. Første og siste gang. 



Klem fra meg
Ta var på hverandre, og vær SNILL!

Mariela

 

Nå drar jeg hjem, God Morgen Norge!

Som jeg tidligere har skrevet, så hadde jeg store nerver før jeg skulle på God Morgen, Norge. Jeg tenkte, blant annet: Hva skal jeg si? Hva om jeg sier noe dumt? Hva om jeg gjør den største bommerten i forlagets historie? Osv ...

Jeg sto opp klokken 04.15 for å gjøre meg halvveis klar. Jeg måtte ha en kopp kaffe, noe i magen - selv om det bare ble en smoothie - og en gjennomgang av notatene jeg hadde skriblet ned. Da gubben sto opp, spurte han om jeg var klar. Jeg svarte: Jeg vet ikke.

Vi tok toget inn til Oslo sammen. Kris jobber med det nye Nasjonalmuseumet, og tar denne ruten hver dag. Han sovnet - noe jeg mistenker at han gjør hver dag. Selv satt jeg med blikket festet ut av vinduet, hørte på musikk, og forsøkte å beordre meg selv om å roe meg ned.
na
Jeg hadde avtalt å møte Sigbjørn (PR-ansvarlig fra Juritzen) på Baker Hansen, rett ved Nasjonalmuseum stasjon. Kris dro på jobb, og jeg og Sigbjørn gikk snart mot lokalene til God Morgen Norge. Døren ble åpnet av en dresskledd vakt, og etter en heistur, så jeg snart inn i et studio, som jeg kjente så veldig godt fra min TVes morgentimer.
Jeg har alltid trodd at "bakrommet" til God Morgen Norge var stort. Se for deg min forbauselse da dette rommet viste seg å være et rom på størrelse med et gjennomsnittlig bad. Bare den kjente logoen fikk angsten min til å blusse opp - noe jeg hadde fryktet at den ville gjøre. Og da jeg satt i sminken - der en erfaren sminør var i ferd med å "åpne opp" øynene mine, og jeg hørte på TV-skjermen på veggen - som viste det direkte opptaket - sa " Snart skal vi møte 26 år gamle Mariela ... " Ja, da var jeg på tur til å si: " Unnskyld, men jeg går hjem nå. Jeg MÅ gå hjem nå!"

Det var som om noen hadde kastet et brennende laken på ryggen min, og jeg ville riste det av meg. Dette ville aldri gå - jeg kom til å drite meg ut på direkte TV!!!

Da jeg var ferdig hos sminkøren, og kom ut i rommet "på størrelse med et bad" igjen, sa jeg at jeg måtte sette meg. Om Sigbjørn så at jeg var på randen til overgivelse, får jeg nok aldri vite, men han sa:
"Jeg tror vi går ut i studioet nå!" Og jeg fulgte etter. Selvsagt måtte jeg det. (Det var nå nyheter - heldigvis!)

Jeg ble geleidet til "langbord-settingen." Og der satt programleder Espen Fiveland og ønsket meg hjertelig velkommen. Filmteamet spurte også om hvordan jeg hadde det, og da jeg ærlig sa at jeg var alt for nervøs, fant de en måte å berolige meg på. Man kan jo si at Espen begynte intervjuet allerede under nyhetene - noe som ga meg ro, da selve direktesendingen startet.

Jeg fikk høre at det gikk bra. Og; "man skulle tro at du ikke har gjort annet enn å opptre på TV."
Jeg er så glad for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk. Og selv om jeg kanskje virket rolig, ja, så var jeg veldig nervøs. Jeg var der for å snakke om bøkene mine - det kjæreste jeg har, bortsett fra min familie og venner. Så, ja, alvoret gikk innpå meg.
Men da jeg var ferdig, og jeg og Sigbjørn var ute av lokalet, tenkte jeg: HAH! Ta den, angst! Der viste jeg deg!



Her er linken til hele de 7 minuttene på God Morgen, Norge:
http://www.tv2.no/v/1241335/


Ta vare på hverandre! Og husk: Vil du, så klarer du det!

Mariela

Angst. God Morgen, Norge.

Hver måned blar jeg om i den egenbestilte kalenderen vår. Og hver måned er det en ny rød skrift som møter meg. Da snakker jeg ikke om søndagene - som min 4 år gamle datter er så stolt av å forklare for meg og min mann - men det jeg selv har skrevet med rød skrift. Ting jeg må huske - tinge jeg absolutt ikke må glemme.
Som om jeg kunne ha glemt det, om jeg hadde prøvd ... men man kan aldri ta for få forhåndsregler.
Det kan stå alt fra: "Lansering, bok 1" "Lansering, bok 2" "foreldresamtale" "grilling med skole (eller) barnehage" osv. Denne måneden sto det: "Lansering, bok 3" og "God Morgen, Norge."

Da jeg gikk inn i denne måneden, satte jeg meg noen mål:
1. Gjøre ferdig bok 4 i Slekten fra havet - som har fått navnet "Risset i sand."
2. Bestille flyreise hjem til jul.
3. Komme godt i gang med bok 5.

Hva kan gå galt? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Som jeg sikkert allerede har nevnt, bygger vi på huset - 60 kvadrat, om jeg har glemt å skrive det. Jeg trodde at dette ikke ville gå utover skrivetiden min, men der tok jeg feil - selvsagt gjorde jeg det. At jeg trodde noe annet var rett og slett naivt. MEN - vi trenger det, og jeg beundrer min mann for hans pågangsmot. (Han gjør alt selv.)
Det jeg i hvert fall ikke hadde forutsett, var at vesle-jenta mi skulle falle mot en stein, for så å måtte sy to sting. Heldigvis slapp hun unna det uten hjernerystelse. Nå er bandasjen av og stingene fjernet. Tøffe jenta mi taklet alt med stor ro - OG, med et smil.
Etter dette var redigeringen med bok 4 i gang for alvor. PR-ansvarlig for forlaget ringte innimellom for å holde meg oppdatert på hva som skjedde/skulle skje. Og selv om jeg følte at bok 4 tok alt jeg hadde av krefter, føltes det rett og slett fantastisk, da jeg kunne sende manuset inn for språkvask, til min redaktør. Jeg kan ikke annet enn å "krysse fingrene" for at de vakre leserne vil like den like godt som jeg selv har endt opp med å gjøre.

Som jeg skrev, allerede i mitt første innlegg her på bloggen, har jeg slitt med angst. Det begynte da jeg flyttet fra Nordland til Oslo, og min fastlege mener bestemt at det var på grunn av miljøforandringer. Jeg har alltid vært åpen om det at jeg går på medisin for dette - jeg mener at dette temaet ikke skal forbli tabu, men løftes frem slik at uforstående skal slippe å undre seg.
Som sagt, så krevde bok 4 mye av meg. Jeg var nesten ferdig da angsten, uten forvarsel, slo i gjennom medisinen. Det skjedde i dag, da jeg sto og studerte nye tannbørster til barna mine, på matbutikken, under helgehandelen. Mannen min, som har sett dette før, så på meg og spurte om alt var bra. Jeg nikket, så meg rundt, og svarte:
- Jeg må hjem. Nå!
Han nikket, og vi betalte i en fart.
Da jeg kom hjem, ble jeg sittende med hodet tilbakelent mot en pute i sofaen, så-og-hørte på at alle de tre barna mine herjet og lo - overtrette som de var - mens jeg bestemt ba hjerteslagene om å roe seg, puste dypt - inn og ut. Jeg ville ringe noen - ville snakke, selv om det føltes tungt å snakke - men bestemte meg for å late som ingenting. En av fordelene med å ha levd med angst - i nå - 6 år, er at man vet at det ikke er fysisk skadelig - det verste som kan skje er at man besvimer. Dette hjelper, når man lener hodet tilbake og snakker beroligende til seg selv. Glem hva andre tenker om deg - bare pust!

Da ungene hadde lagt seg - for en gangs skyld uten å protestere - ble jeg sittende i sofaen og se på den lukkede PC-en. Jeg visste at redaktøren min hadde sendt meg manus i retur med gjenstående spørsmål, men hjertet hamret så fælt. Det rare er, at da jeg åpnet lokket, trykte opp filen med manuset og begynte å lese - ja, hamringen roet seg.
Jeg smiler litt her jeg sitter. Jeg er sikker på at jeg - om 20 år - kan se tilbake og tenke: "Herregud, så mange psykolog-timer jeg sparte på å skrive."


(Bildet: Google.no)


God Morgen, Norge? tenker du kanskje, nå? Ja. Jeg er å se på God Morgen, Norge, TV2 - Nå, Tirsdag 24. Oktober, ca kl 08.10. :-)

Ta vare på hverandre!

Mariela



 

Når gubben fyller år.

https://www.facebook.com/kristoffer.steensrud?timeline_context_item_type=intro_card_relationship&timeline_context_item_source=100000328766963&pnref=lhc


Da jeg snakket med Cecilia Samartin, gjorde hun meg oppmerksom på en ting: Din mann, og din far til dine barn, er din klippe.
Og jeg er så enig. Hadde det ikke vært for deg, Kristoffer, så hadde jeg aldri kunne gjøre det jeg gjør.




I dag fyller du 34 år, men du er likevel som en 20-åring i sinn, elv om du har tre barn og ei vanskelig kjærring.

Uansett hva som skjer - jeg elsker deg. Du er min, og jeg er din!


Gratulere med dagen! Mange klemmer fra meg og våre tre barn.

Min sønn på 6 år: "Det var en gang en skriver."

Mine to eldste barn spør stadig vekk om hva jeg gjør, når jeg sitter hypnotisert til PC'en. Spørsmål som:
"Hva gjør du nå, mamma?"
"Skriver du på bøkene dine nå, mamma?"
"Kan du skrive en bok til meg, mamma?"
og
"Hva skriver du nå, mamma?"
Det skal også sies at de er svert opptatt av dette at mamma skriver bøker. Når de går inn i en bokhandel (som i hovedsak lokker via fargerike leker og skole-tilbehør) ser de først på det som er for barn - men - før de går ut igjen, har de gjennomsøkt alle bordene og hyllene for det gjenkjennelige - nemlig mammas bøker. De fleste gangene hopper de opp og ned og roper ut som to små minions: "Mamma, mamma - her er boken din!" Andre ganger lusker de rundt bordene i gjentatte sirkler, for så å spørre: "Hvorfor er ikke bøkene dine her, mamma?"
Og hva svarer jeg da? Skal jeg si rett ut, som det dessverre er i denne tøffe bransjen - at enkelte bokhandlere enkelt og greit ikke ønsker mammas historie? Har det noe med at dialogene er skrevet på nordnorsk?

Det skal sies at jeg først skrev den første boken i Slekten fra havet, med dialoger på bokmål. Men selv jeg - som da ikke en gang var debutant - så at dette ble helt feil. Sjarmen ved det nordnorske språket, mitt språk, måtte til for å gjøre samtalene ekte - og da sikter jeg ikke til banning, for det er det ikke overveldende mye av i bøkene. For - av min erfaring, burde forfattere skrive med sin egen stemme. Om en Bergenser skal samtale på Stavangersk, blir det bare feil! Og om du nå lurer på om nettopp DU vil klare å lese de nordnorske dialogene, østlending som du er, så er svaret: JA!
Jeg bor selv på Østlandet, og de som har vokst opp med den østlandske talemåten - da nærmest bokmål - har rett og slett blitt vant til dialekten, og deretter følt det som om boken har fått grundigere personlighet.

Tilbake til min sønns nye - innkjøpt av bestemor - skrivebok:




Sander spurte meg om jeg ville høre en historie. Og jeg svarte selvsagt ja. Da åpnet han den nye skriveboken sin, og leste:

Eventyret om skriveren. Det var en gang at en skriver satt opp og skreiv om sin lange reise. Et eventyr. Slutt.



Det var i hvert fall det han leste.


Så, jeg er uansett glad for å kunne være et forbilde for min sønn. :-)

Ta vare på hverandre!

Mariela

"Eventyr" Bildet på en dag.

Høstmøte med forlaget.

"Åpen scene, lett å finne når du går av toget."
Vel, for en som er vokst opp i havgapet, og dermed nesten ikke vet forskjell på hvilken side man skal gå av på, på toget, er ikke dette en betryggende beskrivelse. Jeg spurte selvsagt Kris pent om han kunne kjøre meg inn til Oslo, men - som jeg forstår - nei, det blir for sent for ungene. Følte meg ikke akkurat som mommy of the year, akkurat, men jeg var så nervøs at jeg bare måtte spørre. Så, med kampinstinkt uten like, sjekket jeg google-map, og endte opp med TOTAL forvirring. Det eneste jeg forsto, var at jeg måtte gå av toget på Olso S. Vel. Oslo sentralstasjon - så hva?
Anne Kristin ble min redning (min redaktør.) Snill som hun er, foreslo hun at hun kunne møte meg på togstasjonen, for så å vise meg veien. Gjett hva jeg svarte!?

Det viste seg at det var ren lykke at hun møtte meg, for jeg hadde ikke funnet frem uten henne. Men til slutt ankom vi åpen scene på rockefeller - etter et kort besøk i en bowlinghall i samme bygg; der vi spurte pent etter veien. Juritzen og Vega forlag hadde rigget til en fin atmosfære - med lilla lys, en scene, langbord og bord med goodie-bager.


(Bilde av de to goodie-bagene jeg snappet med meg hjem.)

Mat ble servert, og god drikke sto på bordene. Jeg vurderte sterkt å begynne og jobbe i bokhandel! Vi satte oss med resten av gjengen fra Juritzen; Sarah, Jørgen, Robert, representanter fra Vega forlag, Cecilia og hennes agent, Arve, Edvin og Sigbjørn. Fantastisk fint å møte mine forlags-kollegaer, absolutt!

Etter at alle hadde fått noe å spise og funnet plassene sine, åpnet Vega forlag "forestillingen." Jeg fikk blant annet med meg julegave til fattern - men vil ikke avsløre for mye, det skal jo tross alt være en overraskelse. :-D

Tur etter tur ble vi "ropt opp" av Sarah. Vi snakket om bøkene våre, om hva som har inspirert oss, kort om hva boken - i mitt tilfelle bøkene - handler om, og ellers forskjellige spørsmål.



Er det noe jeg bare digger, er det å høre andre forfattere fortelle om seg selv, sin arbeidsrutine, og om bøkene sine. Bøkene er som barn for oss, og når de får liv - ja, da er vi stolte foreldre.

Etter at fremstilling av bøkene var ferdig, ble vi forfattere sittende igjen for å snakke om bøkene våre. Med Jørgen Jæger og Cecilia Samartin i rommet, ble jeg rent glad da flere også kom til meg for å få en signatur. En av dem var forfatteren bak julegaven til papsen, og da var jeg snar med å spørre om det samme i retur. For meg var det en nesten uvirkelig, lykkelig transe; bokelskere, som gikk frem og tilbake, spurte etter signaturer, snakket om bøkene sine, smilte og lo. Det skal mye til for å måle seg med dette!



Meg og Cecilia. Og jeg må bare si det; denne kvinnen er bare helt fortryllende! Jeg snakket med min redaktør om henne, og det AK kunne si, var at: Når man møter Cecilia, så føler man at hun ser deg med hele seg; man føler at for henne, der og da, er det DEG. Og jeg kunne ikke ha sagt det bedre. Hennes siste roman - Skjønnhet for aske - står som første leseopplevelse her. Og da jeg fortalte henne at jeg hadde en mor som var veldig glad i bøkene hennes, sa hun: Hils din mor, og fortell henne at hun har en fantastisk datter!

Måtte selvsagt også sikre meg en signatur fra mine to andre forlags-kollegaer - Jørgen Jæger og Robert Næss. Utrolig dyktige innenfor sitt yrke! Jeg har lest Roberts bok - Byrået for ikkehendelser - for min eldste sønn, og han sperret opp øynene i spenning. Nå har jeg også spurt pent om han ikke kan signere enda en bok, som jeg kan gi vekk til jul - noe han gjorde med et smil.




Det var en utrolig opplevelsesrik kveld, og da Sarah også fortalte at de hadde fått mange gode tilbakemeldinger på bøkene mine, var kvelden komplett! Tusen takk, Juritzen, for at dere valgte å satse på meg og min historie!

Og takk til denne dama, AK, som ikke bare sørget for at jeg kom frem til riktig sted, men også fulgte meg tilbake til toget! (Ja, jeg er helt elendig når det kommer til å finne frem! Haha.)






En sliten, men absolutt fornøyd forfatter! :-)

Ta vare på hverandre!

Mariela

Kjapp-sjekk-forfatter.

Allerede i juni, fikk jeg tilbud om å delta på dette. Det er altså et møte med bokhandel-frikjeden (altså de bokhandlerne som ikke er innenfor de store kjedene.) Jeg svarte selvsagt ja med en gang, og er veldig glad for det, den dag i dag.

Opplegget går ut på dette:
Hver forfatter får tildelt et bord med tre stoler. På den ene stolen sitter forfatteren, på de to andre stolene, sitter representanter for bokhandlere. Lederen av opplegget ringer i en bjelle (Ja, en ordentlig bjelle! Kling-klang-kirkeklokkebjelle!) Og så har forfatteren tre minutter på å fortelle om boken sin - i mitt tilfelle, da, hele serien på tre min. Tre minutter går, og bjellen klinger igjen, og så skifter bokhandlerne bord. Ja, dette er virkelig en speed-date med en forfatter - i mitt tilfelle; med bokhandlerne.
Men selv om det var stressende, var det også ... hva er ordet? ... MORSOMT!
vil anbefale alle forfattere å være med på dette.
Det var også hyggelig å møte andre norske forfattere. Bak meg satt Cecilie Enger, og jeg kunne ikke annet enn å rose henne for bøkene hennes. En veldig hyggelig dame, om jeg får si det selv.

Neste uke er det lagt opp løp til Juritzens høstmøte. Der skal vi spise middag, snakke om bøkene våre til blant annet bloggere, anmeldere og bokhandlere? Har ikke fått alle detaljene enda, men jeg gleder meg! Der vil jeg også få møte flere av de andre forfatterne til Juritzen forlag, blant annet Jørgen Jæger og Cecilia Samartin. Blir rett og slett litt starstrucked! :-D

Ha en nydelig helg, alle sammen!
Mariela

 

Lørdagskveld.

Lørdagskveld - den beste kvelden i uka, spør du meg. Vi har hatt planer hver helg i det siste, og det fortsetter videre utover høsten. Men nå - akkurat i disse timene før ungene legger seg, er roen senket og barnetv-godter knasker i barnas munn - vel, ikke baby sin, da.

Jeg benyttet meg av ungenes oppmerksomhet for Tven, og spurte min mann om han "kunne være snill å henge opp noen hyller for meg?" 

Joda, han lunne da det, svarte han med et sukk. Et sukk som ble betraktelig dypere da han fikk se hyllene jeg hadde i tankene. 

Det ble rett og slett en slik typisk scene; litt lenger opp, nei, litt ned igjen - og til siden! Og selv om jeg til slutt nærmest kunne se at det røyk av ørene hans, ble det fint, syns jeg. 

 

Det tredje dåpsbildet kommer senere.

 

I nederste hylle står et av de nye skolebildene av Sander, som kom i posten i dag. Alltid stas med fotografering i skole og barnehage!

 

Ha en videre fin helg, alle sammen!

Mariela

Vil gjerne melde meg som barnebok- illustratør. Og voksenbok, om ønskelig.

Som dere har sett tidligere, elsker jeg å tegne. Jeg har tegnet siden jeg var liten - som mange andre, sikkert, men jeg har også utviklet dette ønsket.
Jeg må ærlig si at jeg aldri har tegnet for bøker før, og jeg har ikke annen utdannelse enn 1 års design og håndtverk. Men jeg vil likevel prøve meg. (Se gjerne bildene mine her på bloggen, og-eller- på facebook og instagram - som dere finner på min profil.  Som dere da ser, er mine bilder ganske "vakre, og virkelige" Men jeg har også kunnskap om manga og disney-retning.

 

Kjære Gisle Harby, takk!

Da bøkene mine endelig var i salg, og positive tilbakemeldinger kom plingende inn, satt det fremdeles en stygg kar på skulderen min. Den stygge karen hvisket stygge ord i mitt øre, ord som ingen vil høre. Mye av dette skyldes mitt tidligste møte med den brutale nettverdenen.

Det har seg altså slik at:

Da jeg fremdeles skrev på manuset til Slekten fra havet, (jeg hadde ikke sendt det inn til forlag enda), følte jeg at jeg trengte å "snakke om prosjektet mitt" - som sikkert mange forfattere føler på dette tidspunktet. Og dette endte med at jeg delte mine drømmer med en facebook-gruppe, med navn; Norske serier diskusjonsgruppe. Jeg la ut om ideen min. (ikke avslørende fakta, selvsagt, men litt om ideen og navnene til hovedpersonene.) Du kan tro jeg ble glad da flere svar tikken inn. "Ja, dette vil jeg absolutt lese." "Spennende!" "Så fint med ny serie fra Nordland!"
Det ble litt diskusjon ang hovedkarakterens navn - som da bare var Ravn, og ikke Ravna - som vi kjenner henne som nå. Men etterpå satt jeg likevel igjen med sikkerhet om at dette hadde vært det rette å gjøre.

Det gikk nesten et år, og på denne tiden hadde jeg fått antatt mitt manus. Og det første jeg ønsket å gjøre, var å fortelle mine med-lesere (jeg har alltid likt å lese serier, blandet med hemmelighetsfulle romaner) i denne samme gruppen. Jeg ville fortelle dem, la dem vite at de hadde vært en del av det å gjøre drømmen min til virkelighet. Så, jeg la ut et bilde av omslaget av Nye veier, og skrev at; "Det gikk!" "Jeg er en av dere - en leser, og jeg klarte det!"

Jeg har vært svært glad i denne gruppen, helt siden jeg ble medlem, for flere år siden.

Jeg fulgte med på responsen de første timene. Fine kommentarer ploppet opp. Men da jeg våknet dagen etter, og prøvde å finne igjen tråden, fant jeg ... ingenting. Administrator hadde ikke bare slettet innlegget mitt, men også slettet meg fra hele gruppen. Når jeg søker på gruppens navn, den dag i dag, kommer ikke gruppens navn opp.
I ettertid skjønte jeg at jeg hadde drevet med det noen kaller: Skamløs selvreklamasjon - noe jeg, med hånden på hjertet - kan si at jeg ikke var viten om før jeg ble forfatter. Jeg så min feil, og selv om jeg syntes at det kanskje var litt drastiskt å eliminere meg fra hele gruppen, sendte jeg en personlig melding til en av administratorene, der jeg ba om unnskyldning. Men ... ingen svar.


Dette ga meg en dårlig start ved det å være forfatter. I det jeg så at jeg var slettet, sank selvfølelsen. Spørsmål som; er ikke historien bra? Hvorfor vil de ikke ha meg? Hva er forskjellen på meg og de andre serieforfatterne? Er det bare på grunn av at mine bøker blir gitt ut i hardperm og bokhandel? Er det derfor denne gruppen ikke ville ha noe med meg å gjøre? Denne gruppen, som jeg så på idealet av grupper for serieelskere, som jeg selv er ...

Jeg sa ikke noe om dette til forlaget. Jeg var redd for å høres ut som en "sårbar debutant" - noe jeg nå kan innrømme at jeg faktisk var.

Jeg har som sagt lest serier. Og da jeg begynte å skrive min egen, tok jeg kontakt med min favorittforfatter, innen nettopp serier. Denne forfatteren har gitt meg gode råd, råd som jeg tok til meg, og limte fast til hjertet mitt. Og da serien min var antatt hos Juritzen, (jeg er SÅ glad for at jeg havnet der. Oppfølgningen kunne ikke vært bedre!!!) tok jeg kontakt med denne forfatteren på nytt.
Jeg snakket med henne på telefonen, og hun hadde mange gode råd å komme med. Råd jeg vil ta med meg, resten av min tid som forfatter.
Jeg fortalte henne om utkastelsen av gruppen, og at jeg følte meg litt sårbar på grunn av det. Hva var galt med mine bøker? Hvorfor reklamerte gruppen med at medlemmer faktisk kunne komme i kontakt med forfattere, ved å melde seg inn, for så å kaste MEG ut? Hva hadde de, som ikke jeg hadde? Hva kunne jeg gjøre for å bli bedre? GUD, som jeg ønsket å finne et svar på dette.
Den kloke kvinnen fortalte at jeg ikke måtte bry meg om den gruppa. At jeg skrev på min egen måte, og at ingen kunne ta dette fra meg. FOR en klok dame. Om jeg blir halvveis så klok som henne, er jeg glad. Kjenner at jeg blir litt berørt her jeg sitter, så jeg får fortsette.

Jeg spurte henne om hun ville lese boken min. Men regler, fra forskjellig forlag, går litt i kræsj med dette. Men av henne fikk jeg et tips om en som kunne lese min første bok, og som har lest nesten alle - eller er det kanskje alle - norske serier som er å få kjøpt i Norge - nemlig Gisle Harby. Hun fortalte meg at Gisle etter hvert har fått et øye for hva som vil funke, og hva som kanskje trengs litt ekstra arbeid med - siden han har lest så amnge, og dermed har mange å sammenligne med. Hun ville nevne meg for Gisle, sa hun, og jeg satt igjen og bet negler.

Mange ser på forfattere som et opphevet symbol i samfunnet, men dette stemmer ikke. En forfatter er INGENTING uten en leser - så for oss, er det DERE som gjelder. Jeg har skrevet om dette tidligere i bloggen, så jeg skal ikke gjenta meg selv, men en kort repetisjon er; en forfatter kan ha så mange gode anmeldelser, så mange reklamer, så mange gode ord fra et forlag ... men det er leseren som teller. Det er i hvert fall LESEREN JEG skriver til. Leserens fantasi påvirker til og med skrivingen min. Jeg tar hensyn til min leser når jeg skriver - jeg gjør plass til at leseren kan utfolde fantasien sin - jeg vil at leseren skal få det beste innblikket. Så selv om jeg kanskje ønsker å skrive at min karakter har; poser under øynene, en bulk på nesen, rødt, brusende hår, som får henne til å se ut som en sau rett før klippingen, nøyer jeg meg med å beskrive personen som; rødhåret og sliten - for da får leseren mulighet til å vinne på å se karakteren for seg - på sin egen, personlige måte. Dette er viktig. FOR; hvor mange klager ikke på utseende til rollene i filmer som er basert på romaner? Trenger jeg si mer?

Men nå snakker jeg meg bort, saken er; Jeg tok kontakt med Gisle Harby, som straks sa at han følte seg beæret over å lese min bok og komme med en tilbakemeld. Hele tiden, mens jeg tenkte; NEI, det er MIN ære, Gisle!

Han fikk tilsendt en innbundet bok av NYE VEIER av Juritzen, og dagene gikk ...

Dagene gikk enda mer ...

Jeg begynner å føle det på samme måte som jeg gjorde da jeg ventet på svar fra forlag - var manuset godkjent eller refusert?

Nå hadde det gått noen uker.
Likte han boken så dårlig at han ikke ville svare meg en gang? Så han på samtalen vår som en vits, etter at han hadde lest boken? - JA, som sagt, jeg er en svært nervøs person. Sikkert litt overnervøs til tider. Jeg tenkte hele tiden på at denne mannen hadde lest alle andre serieromaner - serier som jeg selv er stor tilhenger av.

Flere tanker kom: Hva om jeg ikke kan kalle meg serieforfatter? Hva om jeg bare er en bløff?
JA - det gikk så langt. Du skjønner kanskje nå for en pyse jeg er. xD

Men så:

En melding fra Gisle på den blå boblen i messenger:

Hei Mariela! Beklager for veeeeldig sen tilbakemelding! Men tror ikke det gjør noe, for fytti rakkern for en skrivekunnskap du har! Jeg er helt bergtatt av din første bok! Jeg forstår at dere serieromanforfattere har litt dårlig selvbilde, men stort sett er dette uten grunn. Du har all grunn til å være fornøyd!

Jeg liker best din skildring av menneskene. Vi blir godt kjent med dem i første bok. Og dette legger et godt grunnlag for bøkene videre. temaet ditt er også uvanlig, og veldig spennende! :-D





(Meldingen er kopiert direkte. Og bildet er hentet fra Gisles facebookprofil.)


Så, det jeg vil si til deg, mens "alle andre hører på" er - TUSEN TAKK! Takk for at du gir leserne et ansikt. Og ansiktet ditt, har absolutt oppnådd høy tillit. I hvert fall hos meg - som serie-leser. Jeg leser alle serier du anbefaler. Og takk, Gisle, for at du ga meg selvtilliten tilbake - nå kan jeg i hvert fall håpe at jeg er like leservennlig som de andre, fine, serieforfatterne.
Igjen - mange tusen takk! Takk for at du er den du er!


Ta vare på hverandre!
Mariela

Mitt møte med bokkjeden Notabene.

Jeg hadde akkurat stappet den siste skjeen med pære-eple-youghurt i munnen til baby, da telefonen ringte:
"Hallo! Har du muligheten til å være med på en Notabenemesse om ... ja ... på torsdag?"
Jeg blunker fortumlet mens jeg prøver å regne ut hvilken dag det er, og kommer forfjamset frem til at det er tirsdag - altså, om to dager. Tusen tanker flyver gjennom hodet: Hva er en Notabenemesse? Hva skal jeg gjøre der? Å herregud, må jeg klargjøre noen form for foredrag på to dager?! Man kan jo si at jeg er litt overnervøs av meg, men samtidig synes jeg det både er hyggelig og fascinerende, det å få snakke om bøkene mine - og, det å møte lesere. Så, jeg svarte klart ja på rappen. Og da jeg hadde lagt på med både Sigbjørn og Edvind - pr, Juritzen - så jeg meg litt rundt i rommet, før jeg kom på en vesentlig ting: Jeg må jo ha barnevakt!
Heldigvis er min nylige pensjonerte svigerfar alltid hjelpsom. Han sa ja med en gang, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig.

Det viste seg at jeg ikke hadde trengt å bekymre meg. For selv om jeg slet litt med å finne frem på Thon hotel - Oslo airport, kom jeg rett inn i en verden som gjør meg rent lykkelig - verden der jeg får snakke med leserne. Jeg fikk også hilse på min skrive - og - forlagskollega, Robert Næss, som nå skriver på "Byrået for ikke-hendelser". Hans første bok i en serie for barn rundt 11 år, er "Zombieutbruddet." Jeg spurte ydmyk om jeg kunne være så snill å få med meg en signert bok av ham. And guess what?! Jeg fikk en! (YES)
"Søkkanes god" - om jeg får uttrykke meg på nordnorsk - var han også til å signere. Mens jeg jobbet meg gjennom min blanding av løkke - og - normal - skrift, hørte jeg en "SWOSH" av en lyd ved siden av meg. Tror jeg må øve litt *kremt-fnis.*



Jeg koset meg. En time gikk, flotte mennesker kom for å få en signatur. Det fineste var, da flere av representantene ga hyggelige tilbakemeldinger. Jeg snakket med to representanter fra Tromsø, og vi ble enige om at vi må få til en signering der. Noe som jeg er beæret over å bli spurt om. En ung kvinne fra Sortland, ga meg også ord å leve på i lang tid: "Det er så mange som spør etter bøkene dine. Jeg måtte bestille på nytt igjen, rett før jeg dro hit."



da køen var forduftet, hadde vi enda litt tid igjen, så vi gikk inn i rommet der arrangørene hadde sørget for flotte stander. Alt i alt så det ut som en Notabene-bokhandel, inne i hotellet. Mennesker fra hele landet satt rundt border i det mørke rommet - kun standene var opplyst - og moderne musikk tonet i behagelige rytmer i bakgrunnen. Det store rommet luktet som i salen på en festival - men da i sin første time, før svettelukt, øll, sigaretter og støv har gjort sin inntreden. Jeg fikk se igjen de blide ansiktene som hadde hentet bok hos meg tidligere, og at på til, fikk jeg snakket mer med Robert. (Jeg har en stor respekt for mine medforfattere. Det er et kravstort yrke, og det må respekteres.)
Og da snakken tok til, og pr-ansvarlig Edvind kunne fortelle at jeg var sammenlignet med Wassmo, av Haugenbok, ble jeg faktisk litt stum.
"Hvor står det?"
Dette var alt jeg klarte å si.
"På plakaten. Så du det ikke? Anmeldelse fra Haugenbok."
" ... "
Vel, hva sier man til slikt? Jeg kan påstå at jeg er uvanlig opptatt av detalje og dybde i dialoger, men dette klarte jeg ikke svare på. Gleden var rett og slett for stor.

Alt i alt, var dette en happening som jeg ikke ville vært for uten. Og bare for å ha nevnt det; da jeg kom hjem og viste Roberts bok til 6-åringen min, så han på meg med trillrunde øyne av ærefrykt:
"OI!"
Jeg gleder meg til å lese den for ham.

Må til slutt legge til den fine anmeldelsen som var i Andøyposten i dag:



Kjære Anitha - tusen takk! Dine ord gjorde dagen min!
Det er dette jeg skriver for - opplevelsen av å lese; av å kunne leve seg inn i en annen verden, føle at en er der.



Ta vare på hverandre!


Mariela

Møte med Notabene i morgen.

Da har jeg akkurat gjort meg ferdig med å skrive referat av de neste tre bøkene. Spennende! Blir rett og slett ivrig her jeg sitter!
I morgen bærer det til Thon hotel, Oslo airport, der jeg skal møte bokhandlerkjeden Notabene og snakke om bøkene mine, sammen med flere forfattere. Må innrømme at jeg er temmelig nervøs. Men, som min familie, og mine venner sier; - Det går sikkert helt fint! Så, i morgen er det bare å sette lillemann i babystolen sin, og la ham gjøre det sindsykt spennende; nemlig, se mamma sminke seg! -,-



Ha en riktig fin natt!

Forfatter uten bokhylle.

Hah! Jeg ler når jeg tenker tilbake:
Jeg fikk besøk av en journalist fra Eidsvoll blad, og etter intervjuet spurte hun meg om bokhyllen min. Jeg husker at jeg så ned på babyen, min Emrik, og lo litt.
"Jeg har ikke bokhylle i stua."
"Hva? En forfatter uten bokhylle?"

Ja ...

Jeg vet at en bokhylle kan fortelle mye om hvem som eier den; man kan se hvilke bøker som står der, ofte er det flere av samme forfatter. Og om man er kjent ved den forfatteren, vet man også at det mennesket liker det denne forfatteren skriver om. For eksempel; jeg elsker Lucinda Riley, som ofte skriver drama; fortid og nåtid som møtes, en hemmelighet som skal nøstes opp i, og kjærlighet - selvsagt. For hva er en bok uten kjærlighet? Det trenger ikke å være kjærlighet mellom mann og kvinne, men kanskje kjærlighet mellom en bror og en søster, en mor og en datter, eller kanskje til og med en gutt og hans hund?



Bøkene mine er nå endelig på plass i en bokhylle i stua - jeg måtte bare på Ikea en tur først. :-D



Men nå er den på plass. Og jeg vil ønske dere alle en riktig god helg!

Jeg skal kose meg med min familie i helgen. På søndag kommer Kristoffers onkel for å hjelpe til på nybygget. Gleder meg veldig til det står ferdig.


BTW;

Lille baby Emrik er 7 mnd i dag:




Ooog; jeg skrudde møblene selv (!!!) Girlpower!




Ta vare på hverandre - det er så viktig!

So long 

Slekten fra havet, bok 3 - Vågemot.

Det er natt, og jeg sitter her ved PCen, mens jeg tenker over mine saker og ting. I stunder som denne tar jeg meg selv i å høre på litt sentimentale låter - jeg vil nærmere det som plager meg. Og ved hjelp av musikk, kommer jeg et godt stykke på vei. Jeg vil, spontant, så gjerne skrive noe som betyr noe. Jeg vil trøste alle de som trenger trøst. Jeg vil gi dem et håp, en stemme, som kan hjelpe dem til å se at ting vil bli bedre med tiden. Tiden er vårt beste våpen mot smerte, tiden vil kanskje ikke kurere, men den vil hjelpe deg til å se at det finnes andre ting - vakre ting - som er verdt å se og føle på.
Jeg føler ikke at jeg er riktig klar til å snakke åpent helt enda. Men jeg vil likevel si til alle dem som har det vondt, at; ikke vær ensom, for du er ikke alene!


Jeg må få unnskylde om du syns jeg er litt vel sentimental nå. Jeg blir som oftest slik etter at jeg har skrevet ferdig en bok. Ja, bok 4 i Slekten fra havet er ferdig. Og det har vært en bok som har krevd hele meg - både tid, følelser og selvinnsikt. Og de som har lest bøkene mine, vet at det ligger et kapittel av neste bok til sist i bøkene. Så når jeg sier at bok 4 er ferdig, mener jeg også begynnelsen av bok 5. Jeg skal ikke lyve - jeg er litt sliten nå. Men det er så mange ganger verdt det!

Og så vil jeg gjerne dele omslaget av bok 3 - Vågemot, med dere. Er det ikke vakkert?




Ha en fin natt, alle sammen! Og ta vare på hverandre!

Mariela

Hva er en forfatter uten sine lesere?

Jeg slo opp øynene og så opp i taket. Dagen jeg hadde ventet på, sett slik frem til - ja, drømt om siden jeg skrev min aller første setning - var endelig der. Det høres kanskje litt rart ut at jeg skriver; har drømt om. Men det er sannheten. Da jeg, som 23-åring, slo på PCen med bare en tanke i hodet; jeg skal skrive min aller første bok nå, tenkte jeg allerede på hvordan boken min ville bli mottatt. Jeg, fjollete som jeg kan være, tenkte på hva jeg skulle ha på meg, hvordan jeg skulle ha håret, og hvordan jeg skulle klare å holde meg rolig når mennesker stilte meg spørsmål om boken.
Så den morgenen, 19. august, var jeg endelig der. Veien hadde vært så lang. Jeg hadde ledd, grått, gnidd meg i øynene av søvnmangel og kranglet med mannen min om alle nettene jeg trengte foran tastaturet. Men det skal også sies at han forsto min trang til å skrive ganske fort. Han trodde kanskje ikke at jeg ville lykkes, var kanskje redd for at jeg skulle bli skuffet, var kanskje redd for hvordan jeg ville ta det om jeg ble tvunget til å gi opp. Men jeg ga ikke opp. Jeg hadde brukt alt for lang tid på å forme historien min - jeg MÅTTE fortelle den! Om så det skulle ta flere år. Når noen ga meg blikk som strålte av; åja, så du skal bli forfatter du ja ... rettet jeg nakken, stirret dem rett inn i øynene og sa; jepp!
Nå var det tid for å møte leserne - leserne, som er de viktigste for meg! For uten dem - hva er da vitsen med å fortelle en historie? Hva er en forteller uten noen til å høre på? Hva er en scene med leirbål og skumle historier, om det ikke er små tilhørere til å lytte, sperre opp øynene i spenning og skvette når historiens "bjørn på stranden" viser sitt sanne jeg? (Bjørn på stranden: Skrivepensum: Historiens motgang.)



Jeg kledde på meg mine nye klær, fikk på meg sminken (som tok en time *kremt*) og satte meg ned i godstolen i mamma og pappas stue. Baby og mamma hadde allerede begynte å trille ned mot værret - der bokhandelen ligger. Og igjen satt jeg og pappa. Vi er begge ganske stille av oss når noe står på, og i denne stunden trengte vi ikke si noe. Han visste at jeg var nervøs, og respekterte det ved å stirre ut i luften. Så sier han at det er på tide å dra. Det eneste jeg kunne svare var: " Jeg vil ikke reise meg fra stolen."

Man kan sikkert tro, som jeg selv også tidligere trodde, at det å være forfatter må være et rolig yrke - man skriver bøker, og de som liker den vil lese og kanskje kjøpe den. Men jeg er ikke enig i min tidligere tro. For nå vet jeg at det slettes ikke er slik. Det er kanskje rolig rundt meg når jeg skriver, men inni meg herjer følelsene. Jeg skriver en historie som står mitt hjerte nært, og også mitt eget liv nært. Og da er det ikke bare å tenke at; ja, den blir gitt ut, ja - de som liker den vil kanskje kjøpe den. Men det lurer også alltid en indre uro; for hva med dem som ikke vil like den? Ikke vil like den historien som står meg så nær?
Disse tankene holdt meg igjen i den gode stolen. Men jeg kom meg da opp til slutt. For; den som ikke våger, intet vinner! Og da jeg kom ned til bokhandelen, og fikk se plakatene de hadde hengt opp, og hvor fint de som jobber der hadde gjort det, kjente jeg at gleden kom som et lyn fra klar himmel - klisje, ja, men sant!



Etter at jeg hadde snakket om boken min med Bård Michalsen, var det tid for signering. Du kan tro at gråten ikke var langt unna da jeg gikk i gang med å skrive i - mange - bøker. Om jeg hadde hatt bedre tid, og om ikke det hadde vært kø, hadde jeg sikkert kunnet skrevet en hel side til hver person - hver nydelige person som hadde møtt opp for å hilse på meg, som hadde møtt opp for å høre på hva jeg hadde å fortelle om mine bøker.



Jeg var henrykt! Først der, i den bokhandelen, gikk det endelig opp for meg; jeg er en publisert forfatter - og jeg kunne ikke annet enn å føle meg både glad og takknemlig.


Legger til noen flere bilder fra turen nordover, her. :-)


Kvinnene i mitt liv - hehe - mamma og min redaktør, Anne Kristin Strøm.




Jeg måtte selvfølgelig vise min redaktør litt rundt på Andenes. Vi dro innom flere av stedene som er å finne i bøkene; moloen, værbakken, Vikan, Rammeberg (nåværende Toften) - og toftenstranda, kirken, havna, Bleiksstranda, Bleiks gamle kirkegård, Dverberg og Alveland. Rita tok godt i mot oss da jeg kom ruslende inn med dådyrøyne og spurte så pent om jeg fikk lov til å se meg om i det vakre, gamle huset.


Og til slutt; jeg gikk innom bokhandlerne på Gardermoen før flyet tok av til Andenes. Og gjett hva jeg fikk se der? Jo:



Herregud, det skjelver i buksa - unnskyld, tightsen - bare av å se navnet mitt ved siden av disse flotte forfatterne! Men før jeg går over til å bli en starstrucked fnisejente, skal jeg avslutte. Men alt i alt - denne opplevelsen vil sitte i min sjel, så lenge jeg lever! Basta!


Ta vare på hverandre!
Mariela

Inspirasjon.

Som jeg koser meg når jeg sitter og ser på bilder fra sommeren - og for en innholdsrik sommer det har vært! Siden vi bygger på huset, har det ikke blitt noen lang ferietur på oss. Men vi har prøvd å ta med ungene litt vekk fra huset likevel, prøvd å være litt turist i området. En av disse utfluktene har gått til norsk folkemuseum på Bygdøy. Helt fantastisk - som det alltid er.
Jeg elsker gamle bygninger - i alle slags fasonger og størrelser - og når jeg i tillegg får rusle rundt i et slikt hus, er jeg i en helt annen verden. Jeg måtte rett hjem å skrive, for å si det slik.

Vi startet på gamle Enerhaugen - dette er hus fra gamle Enerhaugen på Grønland, Kristiania. En forstad som ble revet i 1960. Ungene klødde seg i hodet over at så mange mennesker kunne leve i så små hus. Og jeg, engasjert som jeg alltid er i en slik setting, fortalte dem "gamledager" som de kaller det.




Etter at vi hadde vandret litt videre, gikk vi inn i "det gule, store huset, rett over kiosken." Da vi gikk inn her, sperret ungene opp øynene for all rikdommen - selv om de undret seg over at dama som satt i kjøkkenet hadde en slik "rar, stor" kjole på seg. Dama fortalte dem at det hadde bodd svert rikte mennesker i dette huset, noe som førte til andektige nikk og smil.



Og da ungene gikk ut til pappa og baby igjen, gikk jeg straks i gang med å kjenne og ta litt på ting. Jeg kunne ikke gjøre det når de så på - jeg hadde jo tross alt formanet dem om at å ta på ting var strengt forbudt.

Jeg vil absolutt anbefale alle å ta seg en tur til dette folkemuseumet. Og da spesielt på en solrik dag.


Bilde fra den virkelige Enerhaugen:




Og, når vi først snakker om gamledager; Jeg satt sammen med min eldste sønn i sofaen i formiddag, mens han så youtube - han er blitt så glad i disse videoene der andre spiller. Mario og Ninjago er favoritten. Plutselig løfter han hodet og ser på meg, mens han sier: "Mamma, brukte du å se på spilling på youtube da du var liten?"
Jeg smiler, rister på hodet og svarer: "Nei. Vi hadde ikke youtube da jeg var liten."
Store øyne, og et: "Oi!"

Reserrulling!

"Mammaaa! Emrik sitter fast!"
Det er min 6 år gamle sønn som roper fra stua. Og jeg sitter jo da selvsagt på do. Lillemann har vært på oppdagelsesferd igjen, og han bryr seg svært lite om det passer for meg eller ikke. Og det beste; når jeg kommer løpende ut i stua og ser meg litt småpaniskt rundt, - sitter han fast? Har han skadet seg? - er det som møter meg dette:




Tja, jeg syntes nesten jeg hørte;





Med andre ord; Emrik er på rullern! Og selv om det for det meste er utrolig fascinerende å studere oppdagertrangen hans, er det også hektisk. Er glad han har så flotte, flinke storesøsken som hjelper den litt vimsete mammaen med å følge med.
Noen dager senere, mens jeg sattt og pakket opp den nye PCen min, måtte jeg le da jeg kikket opp på ham. Han lå der så fint, med de store, studerende øynene sine - som han ofte gjør. Men denne gangen hadde han et lite triks på lur;



Er de ikke herlige, disse små?!

 

Portrett-gevinst.

For noen uker siden ble det holdt en innsamling for å redde den gamle skolen i Andenes sentrum. Og da jeg hørte at det skulle være loddsalg, ga jeg et portrett i gevinst. Det var en svert hyggelig dame som vant, og det endte med at jeg skulle tegne hennes barnebarn. Her er det ferdige bilde.


Signering på Andenes, 19.08.2017

Hei, alle sammen!
 
Om du er på Andenes lørdags formiddag, 19.08.2017, kom gjerne innom bokhandelen - Andøy bok og papirhandel!
Kl 12.00 vil jeg, sammen med Bård Michalsen, snakke om serien min - Slekten fra havet. Etterpå signerer jeg - både bøker som allerede er kjøpt, og bøker dere kanskje ønsker å kjøpe den dagen.
Det vil også være mulig å kjøpe bok 2 i serien - Urolige hjerter.
Håper på, og gleder meg, til å se dere der! :-)




Mariela

Inspirert av min karakter Eleonore Olsen.

Jeg føler ikke at jeg traff på prikken, men hun har de samme fargene - men håret er kanskje litt for rosa her -, den samme skjønnheten og det samme lure blikket.



Jeg har brukt samme fremgangsmåte som vist i tidligere innlegg; tegne tutorial.

Tegne karakterene i Slekten fra havet - deler ut premie.





Har tenkt på en liten ting. Selv elsker jeg å tegne noe som inspirerer meg. Og det som inspirerer meg mest, akkurat nå, er menneskene i Slekten fra havet. Så, jeg tenkte å sette i gang en serie med tegninger fra bøkene mine. Dere har nok ikke rukket å bli helt kjent med dem enda, men etter hvert som dere blir det; vil dere da legge inn et ønske på hvem dere vil se? :-) 
Jeg har selv lest serier i flere år, og hver gang jeg får se menneskene illustrert på omslagene, blir jeg så spent at jeg nesten ikke klarer å vente med å lese videre.

Så, det funker slik: Dere leser, og så skriver dere deres ønske om hvem dere vil at jeg skal tegne - her - som kommentar i dette innlegget. Følg bloggen min, og jeg kan skrive dere en personlig melding der jeg spør om fullt navn og adresse.
Dette blir like morsomt for meg som for dere! :-)

Når jeg har tegnet 8 tegninger, trekker jeg en vinner som jeg deretter sender signerte bøker til. 
Det kan selvsagt ta tid, da jeg bruker ca 2 uker på en tegning. 
Men hva tror dere? Skal vi kjøre dette i gang? :-)

Tar allerede nå i mot ønsker. Så om dere ønsker å se nærmere på Ravna, Nore, Kristian, Hilde, eller kanskje Emine, så bare gi meg beskjed. (Er ikke sååå flink til å tegne mannfolk, men kan selvsagt gi det et forsøk.)








Mariela

En hyggeli overraskelse!

Uken har gått som vanlig; 4 åringen i barnehage, Kristoffer på jobb, mens jeg, baby og eldstemann har tilbragt dagene - for det meste - innendørs. Forrige uke løp jeg til og fra postkassa - hver gang like sikker på at NÅ lå det hentelapp fra posten der og ventet på meg. Men to dager gikk, så tre, så FIRE! Men på fredag, endelig, kom hentelappen jeg hadde ventet på. Hentelappen som ga klarsignal til å hente min sending av eksemplarer av bok 1 - Nye veier. 
Vi var allerede på tur til matbutikken for å pine oss gjennom helgehandelen - med tre småsutrete barn, og nå måtte vi bare svinge innom Spar. Ungene, som alltid er like nysgjerrige når en pakke skal hentes på posten, hoppet opp og ned i baksetet mens de ropte over hverandre - hvem er pakken fra? Er den fra bestemor? Jeg fortalte at det var mammas bøker som hadde kommet, og til min overraskelse ble de kjempeglade - de ville se mammas bøker!
Så, i samlet gjeng - minus baby og Kristoffer - gikk vi gjennom butikken til lager-luken bakerst i lokalet.  Og så, på en liten tralle, var dem der hos meg. Jeg kunne nesten ikke vente med å se dem, ja - se på, kjenne på, til og med lukte på. Endelig skulle jeg holde min egen bok i hånden, øyeblikket jeg hadde ventet på var endelig kommet! 
Så, etter helgehandelen bar det hjemover igjen. Dere synes kanskje det er litt rart; men, jeg begynte å rydde stua og vaske kjøkkenet - jeg skulle kunne slappe fullstendig av da jeg åpnet pakken. Og da jeg satt der, klar, med en saks i hånden, hørte jeg:
- MARIELA?! Kan ikke du komme og dekke bordet?
Arg...

Men etter middag fikk jeg endelig et ledig øyeblikk. Eller, ledig og ledig - De to eldste ungene sperret for det meste av synet mitt, opptatte som de var med å være den som skulle få se først. Og da de to lyshårede bakhodene trakk seg tilbake, kunne jeg endelig se klart.



Jeg hadde aldri sett den ferdige boken før nå, og jeg følte jeg frelst.


I morgen er lanseringsdatoen. Noen har kanskje allerede fått bøkene, men i morgen er altså datoen: 10.08.17, som jeg har ventet på i flere år. Spesielt i løpet av det siste året.
I dag fikk jeg en hyggelig telefon fra forlaget. OG ... trommevirvel* ... Det er bestemt at ikke bare bok 1 - Nye veier, men at også bok 2 - Urolige hjerter, skal ut i hyllene. Som vil si at når jeg skal til Andenes for å signere, nå i August, er det også mulighet til å kjøpe bok 2. :-)
Dette kom som en overraskelse på meg, men en fin en sådan. Og jeg gleder meg til å høre hva dere synes om begge bøkene - og etter hvert de som kommer senere.
 
Her er et bilde av omslaget til bok 2 - Urolige hjerter:



Åh, som jeg elsker de omslagene!


Mariela

Dagene før lanseringen.

Jeg tror aldri jeg har vært så vimsete i hele mitt liv - ikke en gang i ammetåka. Jeg går rundt meg selv, prøver å rydde litt, men tingene våre ender opp på totalt fremmede steder. Og da jeg tok meg selv i å være på tur til å legge leker i kjøleskapet, og å nesten helle grøtpulver i babyens melkeflaske, måtte jeg bare tillate meg selv i å tenke at "nei, det får heller bare være litt kaotisk i noen dager."
Jeg er glad for at jeg har hatt besøk av et vennepar, og dagen etter, min eldste bror, denne uken. På mandag var det også barnehagestart for Sigrid, noe som har dempet søskenkranglingen med storebror betraktelig - takk Gud for det! Hadde jeg ikke hatt dette å tenke på, ville jeg - mest sannsynlig - stirret skremt inn i veggen. For nå nærmere lanseringen av Slekten fra havet seg - fort og sikkert!
Det hjelper på spenningen med gode tilbakemeldinger. Jeg er like takknemlig hver gang jeg hører at en leser liker det jeg skriver. Og denne uken gjorde det ekstra godt å lese Haugenbok sitt nyhetsbrev:



Du kan bestille bøkene her, på denne linken: http://bok.link/3z
(Skal også se om jeg får lagt den ut på profilen min.)
Du kan også se etter bøkene i bokhandlerne.

Jeg får fortsette min dag med en tur på senteret, mate og skifte på baby, og kanskje prøve å rydde litt - alt med spenning i hele kroppen.


Ha en fortsatt fin augustdag, alle sammen!

Mariela

 

Sommerferie og skrivesperre.

Det er sommer. Barna svever rundt på en sky av sukker - da foreldrene i denne årstiden, som oftest, slakker ned på sukkerregelen. Vi, her på Råholt, har vært heldig med været i år. Solen skinner, blir skjult av grå skyer i gjennomsnitt to dager i uken, men sørger likevel for å sørge for at - nordlendinger, som meg - blir solbrente om de ikke smører seg med solfaktor "jeg sperrer for all brunfarge!"

Før sommeren startet hadde jeg klare mål:

1. Overleve flyturene - nordover og sørover da jeg, og mine tre barn alene reiste til Andenes for en uke.
2. Takle at min kjære ektemann skulle bruke hele sin ferie på å bygge ut på huset. Utbygget skal være på 30 kvadrat, for å være presis.
3. Jeg ville oppsøke steder der jeg kunne finne inspirasjon til bok 4 i serien min "Slekten fra havet."
4. Ta godt i mot mine kjære foreldre når de kom i begynnelsen av juli. Mine ønsker gikk til opplevelser som å ta min mor med på besøk til steder som Eidsvoll bygdetun, Eidsvollsbygningen, en tur sørover til Bygdøy folkemuseum, og kanskje en tur til senteret på Jessheim.
4. Skrive ferdig bok 4 av Slekten fra havet.


Velvelvel... Hva skjedde? Jo:
- Flyturen til Andenes, som HELDIGVIS, var en direkterute, gikk ikke så bra nordover. Mine to eldste barn var flinke, hjalp til i sikkerhetskontrollen, men det ble likevel litt stress. Sikkerhetskontrollen: Barna gikk gjennom uten et pip. Jeg, meg min 5 måned gamle minstemann, ble selvsagt stanset. De foretok den obligatoriske sikkerhetsskanningen, skjønte at jeg ikke hadde en truende bombe i babybjørnen, og sendte meg videre. Da jeg febrilsk sto ved enden av båndet og samlet inn mine eiendeler - er jeg alene om å føle meg som en overlevende etter et one-Nights-stand, som står der og samler inn undertøyet sitt?- så jeg at av en lyshåret dame på andre siden av båndet, skjøv den grå boksen over båndet til meg, før hun sa: "Det ser ut som om du har nok å tenke på!"
Jah, det kan man jo si.
For å toppe det hele, var NAN-en blitt kald da vi endelig satt på våre plasser i flyet. Minstemann fant da ut at han skulle vise meg at DET var IKKE greit! Mer trenger jeg kanskje ikke si...

Andenes: Nydelig vær. Hyggelig møte med Andøyposten, frisk tur i Mørsje (plankesti under et av Andøyas vakre fjell) og selvsagt flere turer i mine fiktive personers fotspor.

Jeg trodde at dette ville gi inspirasjonen min et riktig boost, bok 4 var tross alt bare halvferdig, selv om hodet mitt ga en streng formaning om hva jeg skulle fortelle.
Det var da jeg kom hjem til mine foreldres hus, og jeg tok frem notisboken min, at jeg innså at jeg opplevde det alle forfattere kaller skriveangst. Jeg har opplevd e av de verste tilfellene av det leger kaller angst: Panikkangst. Men dette var noe nytt for meg. Hittil hadde jeg aldri opplevd annet enn glede når jeg satte meg ned ved tastaturet. Nå så jeg bare en provoserende, blinkende, svart strek. "Prøv meg," sa den. "Gi alt du har!"
Jeg var blank. Hva hadde skjedd? I stede for 3 kapitler, skrev jeg 1.




Hva gjorde jeg? Jo, jeg latet som ingenting. Familien spør, dagen etter, om hvor mange kapitler jeg fikk skrevet i løpet av natten. Jeg ser forventningen i øynene deres. De er vant med å høre at i hvert fall to kapitler er unnagjorte. Men denne morgenen, var virkeligheten den at; det var kun et halvt kapittel som var skrevet. Jeg så det i øynene deres: Ikke mer?
Og jeg tenkte det selv. Ikke mer? Hva skjer?

Tiden for tilbakereise kom. Denne gangen var til og med lillemann i godlundet - han sov nesten hele veien. Og det var utrolig godt å komme hjem til mannen vår, som hele uken hadde arbeidet med grunnmuren på tilbygget.

Jeg hadde planer om å sette meg ned og skrive neste kveld. Med da jeg tok opp PC-en, grøsset jeg da jeg så den blinkene, svarte streken - størrelse 12, Arial, 1,5 mellomrom. Hodet mitt var i ferd med å sprenge. Menneskene mine snakket til meg, innså jeg, og jeg var redd for at jeg var i ferd med å bli smårusken - små-gal. Hvorfor klarte jeg ikke å bevege fingrene over den lusne tastaturet mitt?
Jo, jeg innså at jeg måtte skrive. ikke trykke, jeg måtte skrive. Så pennen ble bevegelig. Men så kom jo foreldrene mine - noe jeg hadde gledet meg til! Vi har gått i Eidsvoll bygdetun. Men ellers har tiden gått til barnepass av mine nydelige barn. Nå har nybygget snart fått tak, og i løpet av denne tiden, fikk vi besøk av min tante, onkel og deres to, fantastiske barn. Anna Malin, min kusine, og jeg tegnet sammen, og Mika, min fetter, viste evner som barnehage-onkel da han lekte med mine to eldste barn. Sander, min eldste, gråt sårt da de dro. Og jeg håper at vi får tid til å reise til Vestlandet i tiden fremover. For jeg må innrømme at selv om jeg nå har min egen familien her på Råholt, har jeg et sterkt behov for å være sammen med mine slektninger, elskelige som de er.

Etter en dag med fantastiske gullkorn fra mine barn, som; Jeg elsker det mamma! Mamma er snill! Og; Mamma, her er bursdagsgaven din. (En praktfull blomsterbukett blir overlatt til min pleie, av min datter på nå nylig, 4 år, selv om jeg enda ikke har fylt 26). Og nå i kveld,  rant det ut av meg. Flere kapitler er skrevet, mine mennesker er virkelige for meg, de viser meg veien, og kjærligheten fra familien min gir meg inspirasjon og styrke til å fortsette. Nå er bok 4 i Slekten fra havet snart ferdig, og jeg føler meg nesten like spent, som om det var en roman jeg selv satt og leste. Via Ravna, Eleonore og Elida, har jeg funnet en vei videre.




Som sagt, så er bok 4 snart klar. Og jeg gleder jeg stort til å lansere bok 1 nå, 10. august. Den 19. august, blir det signering på Andenes bokhandel, og jeg gleder jeg - selv om jeg står overfor enda en flyreise med min skjønne, lille minstemann. Håper på å se dere der!

Ta vare på hverandre!

Mariela Årsandøy - gift, Steensrud


 

En blogger? Jeg vil heller si en åpen, personlig dagbok til folket.

Ja, folkens. Hva er egentlig en blogger? Man hører så mye i media nå for tiden: Bloggeren ... mener at. Bloggeren ... har testet dette, og det er bare en helt - hviner så høyt at til og med min høylytte 4 år gamle datter må holde for ørene - UTROLIG!
Vel, la oss grave oss litt lenger ned i sjangeren BLOGG.

Jeg kan vedde mora mi på - sorry mamma, jeg elsker deg - at en av dere som leser dette en gang har skrevet en dagbok. Hvorfor skriver man egentlig en dagbok? Hva godt kommer det ut av det? Hva får du igjen for det? Her kan jeg bare svare for meg selv. Men jeg kan tippe meg frem til at i hvert fall en av dere kommer til å si seg enig med meg.

Da jeg gikk i 6. klasse, begynte jeg å skrive dagbok. Det var en stakkarslig liten sak, med noe som produsenten sikkert mente at skulle forestille høystrå, klistret over hele greia. Men jeg elsket den. Og kan dere gjette hvorfor? Jo - for skjult mellom de hårete sidene, befant det seg skrevne ord. Skrevne ord som oppsummerte mine største gleder - og selvfølgelig også mine største, feteste sorger.
Hvilke sorger kunne en jente som gikk i 6. klasse ha, spør dere. Jo, da kan jeg svare: Maaange! Jeg var så forelsket. Og faktisk ikke i flere, bare en. Bare den ene, store - da altoppslukende - forelskelsen. Jeg dagdrømte, jeg fantaserte, jeg ba til og med til Gud - som jeg egentlig ikke var helt sikker på om fantes, men jeg hadde hørt av min oldemor at HAN kunne i HVERT FALL få alle mine drømmer til å gå i oppfyllelse! 
Den store sorgen var forresten at han ikke gjengjeldte denne storartede, altoppslukende forelskelsen. Selvfølgelig gjorde han ikke det, tenkte jeg stadig for meg selv. For hvem ville kunne bli forelsket i en feit 11 åring?
Dette er et farlig spørsmål for en som ikke har kommet i puberteten en gang. En slik tanke kan ødelegge - i mitt tilfelle forbrenningen - for et helt liv. Den stakkars gutten, som ikke var mer enn 12 år, hadde ikke den minste aning om hva - på den tiden populære - msn chatten hans ville føre til. For ja, jeg la ham til i chatten min. Og ja, jeg gjorde det alle jenter gjør når de er forelsket, men innerst inne innser at han aldri vil gjengjelde følelsene - nemlig å inntre som en god ... (vent på det, trommevirvel) ... VENN!
Min gode VENN fortalte at han var forelsket i en av mine beste venninner, og hva gjorde jeg da? Jo, jeg innså at jeg måtte begynne å trene.

"Begynne å trene" er ikke det samme for en 11 åring som for et voksent menneske. Et voksent menneske trapper ned på karbohydratene og bestiller seg kanskje timer hos et treningsstudio - eller går tur, som jeg gjør som voksent menneske. Men mitt 11 årige sinn fikk det for seg at alle kjøttprodukter ville hindre meg i å oppnå min store drøm. Alle godterier ville føre til tårer i all fremtid.

I samstemning med min høydevekst, gikk jeg ned 20 kilo på en sommer. De stakkars foreldrene mine, sier jeg bare. Og bedre ble det ikke: Den første kjærligheten kom - nei, ikke min første forelskelse. Den dro. En ny kjærlighet kom, og dro igjen. Alt ble nøye notert i en dagbok - den hårete ble selvfølgelig erstattet med en mindre hårete en. Og den igjen ble erstattet med enda en, ettersom livet gikk videre. Nå er det faktisk egentlig bare morsomt å lese i dem.

Men tilbake til dette med BLOGG. Hva er det egentlig? Og hvorfor har det blitt så populært? Min konklusjon er at vi mennesker ikke lenger er fornøyde med å skjule våre hemmeligheter mellom en hårete perm. Vi vil dele - og ikke minst; lese andres dagbøker! Vel: Hva er en blogg? Hvorfor leser vi dem? Trenger jeg spørre mer?

Når det kommer til meg selv, skal jeg være ærlig å si at grunnen til at jeg har en blogg, er for å dele. Med dere. Jeg har lagt dagboken til side, og vil heller dele direkte. For hvem vil uansett lese en høybedekket, stusslig, gammel dagbok? Er det ikke da bedre å dele mine oppturer og nedturer med faktiske mennesker? Jeg syns i hvert fall det.
Jeg vil ikke undervurdere dagboken - absolutt ikke. Men jeg trenger den i det minste ikke lenger.

Her vil jeg dele oppturer og nedturer, både når det kommer til mitt personlige liv som trebarnsmor og livet som forfatter. Jeg hadde et PR-møte med forlaget nå denne uken, og kom rikere ut fra høyblokken på Aker brygge med fire gally-eksemplarer (leseeksemplarer.)





Ta vare på hverandre!
Mariela

 

Siste tegning.

Etter en konsentrasjonskrevende uke med plotting av bok 4, parallelt med en 6 og snart 4 åring som er ubeskrivelig lei av barnehagen før sommerferien, måtte jeg ha en uke fri. Hva gjorde jeg da? Jo, Jeg tegnet.



 

Slekten fra havet - Nye veier

1 år. Nesten 1 år er gått. 1 år siden jeg, hostende for å få søvnen til å forsvinne fra stemmebåndene, tok telefonen med den gode nyheten.
"Hallo, mitt navn er Anne Karin Strøm. Jeg ringer fra Juritzen forlag. Har jeg kommet til Mariela?"
Ordene fikk hjertet til å pumpe som en insisterende foss. Blodet bruset og fikk hver mm av kroppen til å pirre varmt. En slik følelse, følelsen av å faktisk høre de ordene man har drømt om, lengtet slik etter i 2 år - ja, lenger enn det.
Jeg husker ikke helt hva jeg til slutt fikk ut av ord, men jeg tror - og håper - at takknemligheten strømmet.

Som jeg har skrevet litt om tidligere, har denne historien levd i meg i flere år. Og nå har tiden endelig kommet for å få være så heldig å dele den med dere! Så, her er det første offentlige innlegget med bildet av første bok i serien Slekten fra havet - Nye veier.




Så, hva syns dere? Flott, ikke sant?
Første gangen jeg så omslaget løp jeg nærmest inn i mannen min for å vise ham det. Det er en merkelig, opprømt følelse som fyller meg, i det jeg fikk se faktiske bilder av menneskene mine, som jeg kaller dem. Og med Andenes sitt stolte, majestetiske fyrtårn under, for å sette stemningen, kunne jeg kjenne historiens puls i hele meg.

Så nå er startskuddet gått. Bøkene kommer i salg til høsten 2017. Og jeg skal være ærlig å si at jeg er skrekkslagen - men på en god måte. Jeg fortsetter å skrive videre, og håper at dere vil følge meg og mine mennesker - Ravna, Nore, og alle de andre som lever rundt dem på væreiergården, Rammeberg, på Andenes i 1921.

Ta vare på hverandre!
Mariela Årsandøy

 

Bohém.

Venteværelset er stille. Bare lyden av den vaklevordne stolen under meg gir fra seg et usselt klynk under vekten min - under 65 kilo, for å være presis. De mørke tømmerveggene virker som fengslende gjerder som holder meg fanget, og det blir ikke bedre når et skjærende hyl skjærer seg inn i dem og får dem til å vibrere. Hylet kommer fra andre siden av den hullete trédøren foran meg. Jeg så hylets eier for bare noen minutter siden, da hun satt på den tomme stolen ved siden av meg og ba meg ta det med ro - hun hadde gjort dette hundre ganger før.
Jeg er slettes ikke i stand til å ta det med ro - og i hvert fall ikke nå. Hvordan kan jeg det, når den samme stemmen, som nettopp hadde beroliget meg, nå gjaller som en stukken gris på grunn av - nettopp det - jeg ble beroliget for?
Automatisk legger jeg den ene hånden betryggende over den hovne magen. Den blir større og større for hver gang jeg ser den for meg i tankene. Men jeg kan ikke gjennomføre det, jeg bare kan ikke! Det er umulig!
Hylet høres igjen, og etter en stund blir døren åpnet. Den tidligere hylende kvinnen kom ut, halvveis gående, halvveis slepende etter en annen kvinne, som ser morsk og streng ut. Kvinnene forsvinner ut ytterdøren, og igjen sitter jeg - med mine skjelvende 65 kilo, og en svulmende mage.
En mørk kvinnestemme roper meg inn, og skjelvingen øker i styrke. Jeg reiser meg - så stødig som det lar seg gjøre - og går mot døren. Synet som møter meg får hårrøttene mine til å stritte, aldri før har jeg sett et slikt...

- MAMMAAAAA, JEG ER FERDIG!


Jeg sukker, legger fra meg PCén og går til badet, der min snart 4 år gamle datter sitter og ser på meg med store øyne.
- Jeg har bærsja, forsvarer hun seg selv - for hun vet at jeg mener at en snart 4 åring snart burde begynne å tørke seg selv.
Jeg tørker - det som selvfølgelig bare viste seg å være noen få dråper, og føyser henne ut av badet. Deretter stiller jeg meg ved vasken og ser på mitt eget speilbilde.
Jeg er en trebarnsmor på snart 26 år, jeg studerer øynene mine for rynker hver dag - da jeg er overbevist om at de snart vil dukke opp, på grunn av at min manns smilerynker ploppet frem etter at datteren vår bestemte seg for at hun MÅTTE gå i kjole hver gang hun skal i barnehagen - rene eller skitne spiller ingen rolle, tydeligvis.
Tankene vandrer tilbake til hvordan måneden Mai har vært for oss. Det første vi gjorde da vi kom tilbake fra påskeferien på Andøya, var å rive lillegarasjen - oppdrag utbygging er i gang. Vi har feiret 17. Mai på Eidsvollsbygningen - som forresten anbefales å oppleve for alle. Vi har hatt besøk av mine foreldre - som førte til oppgraderinger på både hus og dukkestue, og vi har feiret min eldste sønns 6 årsdag. For øvrig gikk Sanders 6 årsdag til "bli-kjentdag" på barneskolen. Han var så stolt over å endelig få sitte i klasserommet at han faktisk glemte å fortelle læreren og de andre - snart - klassekameratene sine at han hadde bursdag. Det sier LITT om hvor spent og full av forventning han var. En liten mammatåre truer med å bryte frem her, så la oss fortsette!

Mens jeg står å ser meg selv i speilet, flyter også tankene videre til tankene jeg har, innsikten jeg har, av hvem jeg kan sammenligne meg selv med. Og da ikke bare per dags dato - men hvem ville jeg vært, opp gjennom de siste århundrene?

Som dere garantert har fått med dere nå, så er jeg en forfatter. Men det begynte ikke med det - ingen forfattere begynner å skrive uten å eie en lidenskap for ord. Og dermed, blir man først representert for ord ved å lese. Jeg har lest siden jeg var liten. Jeg husker fremdeles bøkene fra "Penny-Klubben" - som jeg egentlig bare var medlem av bare for å få hestegaver, selvfølgelig. Men en kveld åpnet jeg en av bøkene. Jeg var fremdeles ikke lesesterk, og derfor ble ordet "det" omgjort til "dette", faktisk. Men da jeg videre meldte meg inn i leseklubben "TL-KLUBBEN", ble leseinteressen skjerpet. Bøkene ga mitt alt for usikre, unge sinn tilflukt fra hverdagen. Og da alle bøkene var lest, og jeg skuffet var dømt til å lese "Leseløven" - Mitt første hår, osv - kom "Harry Potter" ut.
En av mine lesedager under "Harry Potter" husker jeg spesielt godt. Mamma ropte til meg fra kjøkkenet at det var middag - og jeg kunne ikke fatte at hele formiddagen var gått allerede.
Og så kom "Twilight", trenger jeg si mer?

Selv om forfatterdrømmen ikke kom før jeg ble 13, hadde jeg alltid gleden av skrevne ord i meg. Dagbøker ble skrevet, for så å bli lest igjen - med røde roser i kinnene. Men da jeg først hadde bestemt meg, var det alvor - jeg skulle skrive! Og leve av det!

Samtidig som min glede for det skrevne ord vokste i meg, vokste også min glede for tegning - som jeg, rødmende, vil fortelle at enkelte har omtalt som kunst. Jeg skriver, gleder barna, og så setter jeg meg rett ned og skisser opp mine skrevne ord. Det er som om ord og bilder henger sammen - og det er kun JEG, som kan vise verden dem!

Min lidenskap for kjærlighet spiller også inn her - jeg gjør ingenting uten å gå helt og fullt inn for det. Og det er både en gave og en forbannelse. Som den gangen jeg sa til min mann, klokken 3 på natten, at "nå trenger jeg en husmorsferie, så jeg drar med Kielferga i morgen tidlig."
I brylluptalen til meg, sa min mann:  "Mariela er spontan, mens jeg ikke er det. Og jeg er glad for at hun kan dra meg med, iblant."

Så, tilbake til hvem jeg vil sammenligne meg selv med, tilbake i tid. Jeg er så absolutt en bohém.





Hva er en Bohém?
Jo, i følge inntrykket jeg har fått etter titalls bøker som omhandler de forrige århundrene, er en bohem en som brøt med samfunnets ytringer. Bohemene møttes i sentrum av den byen de tilholdt, og diskuterte kunst, musikk, skriblerier og annet som brøt med samfunnets normer. I Norge er de kanskje mest kjent som "Kristianiabohemen". Og disse menneskene har alltid vekket en interesse i meg. Så jeg satte meg ned og googla litt, da. Og det viste seg at jeg hadde tolket disse menneskene rett.
Kopiert fra Wikipedia: ( Og ja, jeg har også googla videre, da Wikipedia ikke alltid er til å stole på. ;-))

 

Bohem er en betegnelse fra 1800-tallet som blir brukt som fellesbetegnelse for grupperinger eller underkulturen av kunstnere, forfattere, radikale og andre som hadde en livsstil som var ubundet av konvensjonelle moralnormer.[1] Bohemene kunne selv være stolte av sin ukonvensjonelle levsstil, eller gjorde opprør mot tradisjonelle, gjerne besteborgerlige, moralbegreper. Betegnelsen er hentet fra romanen Scènes de la vie de Bohème[2] av H. Murger (utgitt 1845). Over tid ble det også en betegnelse brukt om enkeltpersoner som gikk sine egne veier, og ikke alltid forholdt seg til storsamfunnets og borgerskapets lover, regler og normer.

Begrepet stammer fra det franske navnet på Böhmen, Bohême og stammer fra fransk bohème, egentlig «person fra Böhmen», seinere brukt om si­gøynere, som en trodde kom fra eller gjen­nom Böhmen, og til slutt om kunstnere[1] Böhmen ble ansett å være sigøynernes hjemland, og kunsterne fra Böhmen var fattigslig kledd og levde sitt liv uavhengig av normene blant kunstnerne i Paris for øvrig.[3]

Frigjøringen fra eller opprøret mot, særlig det småborgerlige samfunnets normer, tiltalte også deler av kunstnermiljøet i Kristiania mot slutten av 1800-tallet. Hans Jæger gav ut romanen Fra Kristiania-Bohêmen i 1885 og er tillagt forfatterskapet til ni bohembud (1889). Som samnavn kjennes begrepet på norsk i «Kristianiabohemen», på svensk i «Klarabohemen». Miljøet som i dag er kjent som Kristianiabohemen var ikke stort i antall, det bestod av 20-30 personer.


Så, ja, for dem som gadd å lese det - hadde jeg levd på 1800-tallet, hadde jeg garantert vært en bohem. Kanskje hadde jeg vært en av forfatterinnene som skrev under pseudonym? Kanskje hadde jeg vært en av de vågale kvinnene som trosset foreldrene, eller ektemannen, og gikk ut etter leggetid for å møte andre kunstnere og, eller, forfattere? Og kanskje hadde jeg da, som sikker kanskje også nå, vært en av dem som ble diskutert i samfunnet? Både negativt og positivt.

Ville jeg byttet ut det jeg har i dag for denne spenningen? Nei! Men man kan ikke annet enn å lure - å tenke over hvem man kan sammenligne seg med i samfunnet. Som sikkert dere også gjør?! :-)

Da jeg googlet dette temaet, kom jeg også over maleriet av Christian Krogh: Albertine på politilægens venteværelse.



(Ettersom det jeg har forstått, er Albertine den kvinnen som i dette øyeblikk står og blir henvist av mannen i uniform. Hun er nybegynner i "kjøgeyrket" og dette er hennes første gang hos legens undersøkelse av de prostituerte i Kristiania på den tiden. Bildet taler for seg. Man kan tydelig se at Albertine skammer seg, mens de mer "erfarne" damene ikke tar det så tungt.)

Det er trasig at da-tidens Oslo var slik. Kvinnene som solgte seg selv, var som oftest tvunget til dette av sult. Kanskje hadde de ungeflokker de måtte forsørge? Kanskje hadde mannen forlatt dem, eller kanskje til og med emigrert til Amerika? Hva ville du selv ha gjort? Det er et spørsmål som kan diskuteres opp og i mente.

Og nå avslutter jeg dette innlegget mens jeg smiler til meg selv i speilet, med gode nyheter fra forlaget mitt, som jeg beundret for sitt engasjement og tro på mine snart lanserte bøker. Ta vare på hverandre, og ikke glem: Vi er heldige som lever i denne tiden. Selv om vi kanskje drømmer om å ha tilhørt en annen tid.

Over og ut - Mariela.

Les mer i arkivet » Desember 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Forfattermamma

Forfattermamma

26, Eidsvoll

Jeg er en 26 år gammel trebarnsmor og forfatter med en stor kropp og et stort hjerte. :-) Da jeg er frisør, er håret mitt som oftest i konstant skiftning av fasong og farge, og - som hos de fleste frisører - er kleskoden min for det meste svart. ;-) Her, på denne bloggen, vil jeg skrive om litt forskjellig; hvordan er det å være forfatter, hva er utfordringene ved dette? Hvordan får jeg hjulene til å gå i hverdagen med tre, små, nydelige barn? Hvordan kombinerer jeg forfatteryrket med jobben som frisør? Og jeg vil også vise frem tegningene mine her. Ta vare på hverandre! Mariela

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker