Signering på Andenes, 19.08.2017

Hei, alle sammen!
 
Om du er på Andenes lørdags formiddag, 19.08.2017, kom gjerne innom bokhandelen - Andøy bok og papirhandel!
Kl 12.00 vil jeg, sammen med Bård Michalsen, snakke om serien min - Slekten fra havet. Etterpå signerer jeg - både bøker som allerede er kjøpt, og bøker dere kanskje ønsker å kjøpe den dagen.
Det vil også være mulig å kjøpe bok 2 i serien - Urolige hjerter.
Håper på, og gleder meg, til å se dere der! :-)




Mariela

Inspirert av min karakter Eleonore Olsen.

Jeg føler ikke at jeg traff på prikken, men hun har de samme fargene - men håret er kanskje litt for rosa her -, den samme skjønnheten og det samme lure blikket.



Jeg har brukt samme fremgangsmåte som vist i tidligere innlegg; tegne tutorial.

Tegne karakterene i Slekten fra havet - deler ut premie.





Har tenkt på en liten ting. Selv elsker jeg å tegne noe som inspirerer meg. Og det som inspirerer meg mest, akkurat nå, er menneskene i Slekten fra havet. Så, jeg tenkte å sette i gang en serie med tegninger fra bøkene mine. Dere har nok ikke rukket å bli helt kjent med dem enda, men etter hvert som dere blir det; vil dere da legge inn et ønske på hvem dere vil se? :-) 
Jeg har selv lest serier i flere år, og hver gang jeg får se menneskene illustrert på omslagene, blir jeg så spent at jeg nesten ikke klarer å vente med å lese videre.

Så, det funker slik: Dere leser, og så skriver dere deres ønske om hvem dere vil at jeg skal tegne - her - som kommentar i dette innlegget. Følg bloggen min, og jeg kan skrive dere en personlig melding der jeg spør om fullt navn og adresse.
Dette blir like morsomt for meg som for dere! :-)

Når jeg har tegnet 8 tegninger, trekker jeg en vinner som jeg deretter sender signerte bøker til. 
Det kan selvsagt ta tid, da jeg bruker ca 2 uker på en tegning. 
Men hva tror dere? Skal vi kjøre dette i gang? :-)

Tar allerede nå i mot ønsker. Så om dere ønsker å se nærmere på Ravna, Nore, Kristian, Hilde, eller kanskje Emine, så bare gi meg beskjed. (Er ikke sååå flink til å tegne mannfolk, men kan selvsagt gi det et forsøk.)








Mariela

En hyggeli overraskelse!

Uken har gått som vanlig; 4 åringen i barnehage, Kristoffer på jobb, mens jeg, baby og eldstemann har tilbragt dagene - for det meste - innendørs. Forrige uke løp jeg til og fra postkassa - hver gang like sikker på at NÅ lå det hentelapp fra posten der og ventet på meg. Men to dager gikk, så tre, så FIRE! Men på fredag, endelig, kom hentelappen jeg hadde ventet på. Hentelappen som ga klarsignal til å hente min sending av eksemplarer av bok 1 - Nye veier. 
Vi var allerede på tur til matbutikken for å pine oss gjennom helgehandelen - med tre småsutrete barn, og nå måtte vi bare svinge innom Spar. Ungene, som alltid er like nysgjerrige når en pakke skal hentes på posten, hoppet opp og ned i baksetet mens de ropte over hverandre - hvem er pakken fra? Er den fra bestemor? Jeg fortalte at det var mammas bøker som hadde kommet, og til min overraskelse ble de kjempeglade - de ville se mammas bøker!
Så, i samlet gjeng - minus baby og Kristoffer - gikk vi gjennom butikken til lager-luken bakerst i lokalet.  Og så, på en liten tralle, var dem der hos meg. Jeg kunne nesten ikke vente med å se dem, ja - se på, kjenne på, til og med lukte på. Endelig skulle jeg holde min egen bok i hånden, øyeblikket jeg hadde ventet på var endelig kommet! 
Så, etter helgehandelen bar det hjemover igjen. Dere synes kanskje det er litt rart; men, jeg begynte å rydde stua og vaske kjøkkenet - jeg skulle kunne slappe fullstendig av da jeg åpnet pakken. Og da jeg satt der, klar, med en saks i hånden, hørte jeg:
- MARIELA?! Kan ikke du komme og dekke bordet?
Arg...

Men etter middag fikk jeg endelig et ledig øyeblikk. Eller, ledig og ledig - De to eldste ungene sperret for det meste av synet mitt, opptatte som de var med å være den som skulle få se først. Og da de to lyshårede bakhodene trakk seg tilbake, kunne jeg endelig se klart.



Jeg hadde aldri sett den ferdige boken før nå, og jeg følte jeg frelst.


I morgen er lanseringsdatoen. Noen har kanskje allerede fått bøkene, men i morgen er altså datoen: 10.08.17, som jeg har ventet på i flere år. Spesielt i løpet av det siste året.
I dag fikk jeg en hyggelig telefon fra forlaget. OG ... trommevirvel* ... Det er bestemt at ikke bare bok 1 - Nye veier, men at også bok 2 - Urolige hjerter, skal ut i hyllene. Som vil si at når jeg skal til Andenes for å signere, nå i August, er det også mulighet til å kjøpe bok 2. :-)
Dette kom som en overraskelse på meg, men en fin en sådan. Og jeg gleder meg til å høre hva dere synes om begge bøkene - og etter hvert de som kommer senere.
 
Her er et bilde av omslaget til bok 2 - Urolige hjerter:



Åh, som jeg elsker de omslagene!


Mariela

Dagene før lanseringen.

Jeg tror aldri jeg har vært så vimsete i hele mitt liv - ikke en gang i ammetåka. Jeg går rundt meg selv, prøver å rydde litt, men tingene våre ender opp på totalt fremmede steder. Og da jeg tok meg selv i å være på tur til å legge leker i kjøleskapet, og å nesten helle grøtpulver i babyens melkeflaske, måtte jeg bare tillate meg selv i å tenke at "nei, det får heller bare være litt kaotisk i noen dager."
Jeg er glad for at jeg har hatt besøk av et vennepar, og dagen etter, min eldste bror, denne uken. På mandag var det også barnehagestart for Sigrid, noe som har dempet søskenkranglingen med storebror betraktelig - takk Gud for det! Hadde jeg ikke hatt dette å tenke på, ville jeg - mest sannsynlig - stirret skremt inn i veggen. For nå nærmere lanseringen av Slekten fra havet seg - fort og sikkert!
Det hjelper på spenningen med gode tilbakemeldinger. Jeg er like takknemlig hver gang jeg hører at en leser liker det jeg skriver. Og denne uken gjorde det ekstra godt å lese Haugenbok sitt nyhetsbrev:



Du kan bestille bøkene her, på denne linken: http://bok.link/3z
(Skal også se om jeg får lagt den ut på profilen min.)
Du kan også se etter bøkene i bokhandlerne.

Jeg får fortsette min dag med en tur på senteret, mate og skifte på baby, og kanskje prøve å rydde litt - alt med spenning i hele kroppen.


Ha en fortsatt fin augustdag, alle sammen!

Mariela

 

Sommerferie og skrivesperre.

Det er sommer. Barna svever rundt på en sky av sukker - da foreldrene i denne årstiden, som oftest, slakker ned på sukkerregelen. Vi, her på Råholt, har vært heldig med været i år. Solen skinner, blir skjult av grå skyer i gjennomsnitt to dager i uken, men sørger likevel for å sørge for at - nordlendinger, som meg - blir solbrente om de ikke smører seg med solfaktor "jeg sperrer for all brunfarge!"

Før sommeren startet hadde jeg klare mål:

1. Overleve flyturene - nordover og sørover da jeg, og mine tre barn alene reiste til Andenes for en uke.
2. Takle at min kjære ektemann skulle bruke hele sin ferie på å bygge ut på huset. Utbygget skal være på 30 kvadrat, for å være presis.
3. Jeg ville oppsøke steder der jeg kunne finne inspirasjon til bok 4 i serien min "Slekten fra havet."
4. Ta godt i mot mine kjære foreldre når de kom i begynnelsen av juli. Mine ønsker gikk til opplevelser som å ta min mor med på besøk til steder som Eidsvoll bygdetun, Eidsvollsbygningen, en tur sørover til Bygdøy folkemuseum, og kanskje en tur til senteret på Jessheim.
4. Skrive ferdig bok 4 av Slekten fra havet.


Velvelvel... Hva skjedde? Jo:
- Flyturen til Andenes, som HELDIGVIS, var en direkterute, gikk ikke så bra nordover. Mine to eldste barn var flinke, hjalp til i sikkerhetskontrollen, men det ble likevel litt stress. Sikkerhetskontrollen: Barna gikk gjennom uten et pip. Jeg, meg min 5 måned gamle minstemann, ble selvsagt stanset. De foretok den obligatoriske sikkerhetsskanningen, skjønte at jeg ikke hadde en truende bombe i babybjørnen, og sendte meg videre. Da jeg febrilsk sto ved enden av båndet og samlet inn mine eiendeler - er jeg alene om å føle meg som en overlevende etter et one-Nights-stand, som står der og samler inn undertøyet sitt?- så jeg at av en lyshåret dame på andre siden av båndet, skjøv den grå boksen over båndet til meg, før hun sa: "Det ser ut som om du har nok å tenke på!"
Jah, det kan man jo si.
For å toppe det hele, var NAN-en blitt kald da vi endelig satt på våre plasser i flyet. Minstemann fant da ut at han skulle vise meg at DET var IKKE greit! Mer trenger jeg kanskje ikke si...

Andenes: Nydelig vær. Hyggelig møte med Andøyposten, frisk tur i Mørsje (plankesti under et av Andøyas vakre fjell) og selvsagt flere turer i mine fiktive personers fotspor.

Jeg trodde at dette ville gi inspirasjonen min et riktig boost, bok 4 var tross alt bare halvferdig, selv om hodet mitt ga en streng formaning om hva jeg skulle fortelle.
Det var da jeg kom hjem til mine foreldres hus, og jeg tok frem notisboken min, at jeg innså at jeg opplevde det alle forfattere kaller skriveangst. Jeg har opplevd e av de verste tilfellene av det leger kaller angst: Panikkangst. Men dette var noe nytt for meg. Hittil hadde jeg aldri opplevd annet enn glede når jeg satte meg ned ved tastaturet. Nå så jeg bare en provoserende, blinkende, svart strek. "Prøv meg," sa den. "Gi alt du har!"
Jeg var blank. Hva hadde skjedd? I stede for 3 kapitler, skrev jeg 1.




Hva gjorde jeg? Jo, jeg latet som ingenting. Familien spør, dagen etter, om hvor mange kapitler jeg fikk skrevet i løpet av natten. Jeg ser forventningen i øynene deres. De er vant med å høre at i hvert fall to kapitler er unnagjorte. Men denne morgenen, var virkeligheten den at; det var kun et halvt kapittel som var skrevet. Jeg så det i øynene deres: Ikke mer?
Og jeg tenkte det selv. Ikke mer? Hva skjer?

Tiden for tilbakereise kom. Denne gangen var til og med lillemann i godlundet - han sov nesten hele veien. Og det var utrolig godt å komme hjem til mannen vår, som hele uken hadde arbeidet med grunnmuren på tilbygget.

Jeg hadde planer om å sette meg ned og skrive neste kveld. Med da jeg tok opp PC-en, grøsset jeg da jeg så den blinkene, svarte streken - størrelse 12, Arial, 1,5 mellomrom. Hodet mitt var i ferd med å sprenge. Menneskene mine snakket til meg, innså jeg, og jeg var redd for at jeg var i ferd med å bli smårusken - små-gal. Hvorfor klarte jeg ikke å bevege fingrene over den lusne tastaturet mitt?
Jo, jeg innså at jeg måtte skrive. ikke trykke, jeg måtte skrive. Så pennen ble bevegelig. Men så kom jo foreldrene mine - noe jeg hadde gledet meg til! Vi har gått i Eidsvoll bygdetun. Men ellers har tiden gått til barnepass av mine nydelige barn. Nå har nybygget snart fått tak, og i løpet av denne tiden, fikk vi besøk av min tante, onkel og deres to, fantastiske barn. Anna Malin, min kusine, og jeg tegnet sammen, og Mika, min fetter, viste evner som barnehage-onkel da han lekte med mine to eldste barn. Sander, min eldste, gråt sårt da de dro. Og jeg håper at vi får tid til å reise til Vestlandet i tiden fremover. For jeg må innrømme at selv om jeg nå har min egen familien her på Råholt, har jeg et sterkt behov for å være sammen med mine slektninger, elskelige som de er.

Etter en dag med fantastiske gullkorn fra mine barn, som; Jeg elsker det mamma! Mamma er snill! Og; Mamma, her er bursdagsgaven din. (En praktfull blomsterbukett blir overlatt til min pleie, av min datter på nå nylig, 4 år, selv om jeg enda ikke har fylt 26). Og nå i kveld,  rant det ut av meg. Flere kapitler er skrevet, mine mennesker er virkelige for meg, de viser meg veien, og kjærligheten fra familien min gir meg inspirasjon og styrke til å fortsette. Nå er bok 4 i Slekten fra havet snart ferdig, og jeg føler meg nesten like spent, som om det var en roman jeg selv satt og leste. Via Ravna, Eleonore og Elida, har jeg funnet en vei videre.




Som sagt, så er bok 4 snart klar. Og jeg gleder jeg stort til å lansere bok 1 nå, 10. august. Den 19. august, blir det signering på Andenes bokhandel, og jeg gleder jeg - selv om jeg står overfor enda en flyreise med min skjønne, lille minstemann. Håper på å se dere der!

Ta vare på hverandre!

Mariela Årsandøy - gift, Steensrud


 

En blogger? Jeg vil heller si en åpen, personlig dagbok til folket.

Ja, folkens. Hva er egentlig en blogger? Man hører så mye i media nå for tiden: Bloggeren ... mener at. Bloggeren ... har testet dette, og det er bare en helt - hviner så høyt at til og med min høylytte 4 år gamle datter må holde for ørene - UTROLIG!
Vel, la oss grave oss litt lenger ned i sjangeren BLOGG.

Jeg kan vedde mora mi på - sorry mamma, jeg elsker deg - at en av dere som leser dette en gang har skrevet en dagbok. Hvorfor skriver man egentlig en dagbok? Hva godt kommer det ut av det? Hva får du igjen for det? Her kan jeg bare svare for meg selv. Men jeg kan tippe meg frem til at i hvert fall en av dere kommer til å si seg enig med meg.

Da jeg gikk i 6. klasse, begynte jeg å skrive dagbok. Det var en stakkarslig liten sak, med noe som produsenten sikkert mente at skulle forestille høystrå, klistret over hele greia. Men jeg elsket den. Og kan dere gjette hvorfor? Jo - for skjult mellom de hårete sidene, befant det seg skrevne ord. Skrevne ord som oppsummerte mine største gleder - og selvfølgelig også mine største, feteste sorger.
Hvilke sorger kunne en jente som gikk i 6. klasse ha, spør dere. Jo, da kan jeg svare: Maaange! Jeg var så forelsket. Og faktisk ikke i flere, bare en. Bare den ene, store - da altoppslukende - forelskelsen. Jeg dagdrømte, jeg fantaserte, jeg ba til og med til Gud - som jeg egentlig ikke var helt sikker på om fantes, men jeg hadde hørt av min oldemor at HAN kunne i HVERT FALL få alle mine drømmer til å gå i oppfyllelse! 
Den store sorgen var forresten at han ikke gjengjeldte denne storartede, altoppslukende forelskelsen. Selvfølgelig gjorde han ikke det, tenkte jeg stadig for meg selv. For hvem ville kunne bli forelsket i en feit 11 åring?
Dette er et farlig spørsmål for en som ikke har kommet i puberteten en gang. En slik tanke kan ødelegge - i mitt tilfelle forbrenningen - for et helt liv. Den stakkars gutten, som ikke var mer enn 12 år, hadde ikke den minste aning om hva - på den tiden populære - msn chatten hans ville føre til. For ja, jeg la ham til i chatten min. Og ja, jeg gjorde det alle jenter gjør når de er forelsket, men innerst inne innser at han aldri vil gjengjelde følelsene - nemlig å inntre som en god ... (vent på det, trommevirvel) ... VENN!
Min gode VENN fortalte at han var forelsket i en av mine beste venninner, og hva gjorde jeg da? Jo, jeg innså at jeg måtte begynne å trene.

"Begynne å trene" er ikke det samme for en 11 åring som for et voksent menneske. Et voksent menneske trapper ned på karbohydratene og bestiller seg kanskje timer hos et treningsstudio - eller går tur, som jeg gjør som voksent menneske. Men mitt 11 årige sinn fikk det for seg at alle kjøttprodukter ville hindre meg i å oppnå min store drøm. Alle godterier ville føre til tårer i all fremtid.

I samstemning med min høydevekst, gikk jeg ned 20 kilo på en sommer. De stakkars foreldrene mine, sier jeg bare. Og bedre ble det ikke: Den første kjærligheten kom - nei, ikke min første forelskelse. Den dro. En ny kjærlighet kom, og dro igjen. Alt ble nøye notert i en dagbok - den hårete ble selvfølgelig erstattet med en mindre hårete en. Og den igjen ble erstattet med enda en, ettersom livet gikk videre. Nå er det faktisk egentlig bare morsomt å lese i dem.

Men tilbake til dette med BLOGG. Hva er det egentlig? Og hvorfor har det blitt så populært? Min konklusjon er at vi mennesker ikke lenger er fornøyde med å skjule våre hemmeligheter mellom en hårete perm. Vi vil dele - og ikke minst; lese andres dagbøker! Vel: Hva er en blogg? Hvorfor leser vi dem? Trenger jeg spørre mer?

Når det kommer til meg selv, skal jeg være ærlig å si at grunnen til at jeg har en blogg, er for å dele. Med dere. Jeg har lagt dagboken til side, og vil heller dele direkte. For hvem vil uansett lese en høybedekket, stusslig, gammel dagbok? Er det ikke da bedre å dele mine oppturer og nedturer med faktiske mennesker? Jeg syns i hvert fall det.
Jeg vil ikke undervurdere dagboken - absolutt ikke. Men jeg trenger den i det minste ikke lenger.

Her vil jeg dele oppturer og nedturer, både når det kommer til mitt personlige liv som trebarnsmor og livet som forfatter. Jeg hadde et PR-møte med forlaget nå denne uken, og kom rikere ut fra høyblokken på Aker brygge med fire gally-eksemplarer (leseeksemplarer.)





Ta vare på hverandre!
Mariela

 

Siste tegning.

Etter en konsentrasjonskrevende uke med plotting av bok 4, parallelt med en 6 og snart 4 åring som er ubeskrivelig lei av barnehagen før sommerferien, måtte jeg ha en uke fri. Hva gjorde jeg da? Jo, Jeg tegnet.



 

Slekten fra havet - Nye veier

1 år. Nesten 1 år er gått. 1 år siden jeg, hostende for å få søvnen til å forsvinne fra stemmebåndene, tok telefonen med den gode nyheten.
"Hallo, mitt navn er Anne Karin Strøm. Jeg ringer fra Juritzen forlag. Har jeg kommet til Mariela?"
Ordene fikk hjertet til å pumpe som en insisterende foss. Blodet bruset og fikk hver mm av kroppen til å pirre varmt. En slik følelse, følelsen av å faktisk høre de ordene man har drømt om, lengtet slik etter i 2 år - ja, lenger enn det.
Jeg husker ikke helt hva jeg til slutt fikk ut av ord, men jeg tror - og håper - at takknemligheten strømmet.

Som jeg har skrevet litt om tidligere, har denne historien levd i meg i flere år. Og nå har tiden endelig kommet for å få være så heldig å dele den med dere! Så, her er det første offentlige innlegget med bildet av første bok i serien Slekten fra havet - Nye veier.




Så, hva syns dere? Flott, ikke sant?
Første gangen jeg så omslaget løp jeg nærmest inn i mannen min for å vise ham det. Det er en merkelig, opprømt følelse som fyller meg, i det jeg fikk se faktiske bilder av menneskene mine, som jeg kaller dem. Og med Andenes sitt stolte, majestetiske fyrtårn under, for å sette stemningen, kunne jeg kjenne historiens puls i hele meg.

Så nå er startskuddet gått. Bøkene kommer i salg til høsten 2017. Og jeg skal være ærlig å si at jeg er skrekkslagen - men på en god måte. Jeg fortsetter å skrive videre, og håper at dere vil følge meg og mine mennesker - Ravna, Nore, og alle de andre som lever rundt dem på væreiergården, Rammeberg, på Andenes i 1921.

Ta vare på hverandre!
Mariela Årsandøy

 

Bohém.

Venteværelset er stille. Bare lyden av den vaklevordne stolen under meg gir fra seg et usselt klynk under vekten min - under 65 kilo, for å være presis. De mørke tømmerveggene virker som fengslende gjerder som holder meg fanget, og det blir ikke bedre når et skjærende hyl skjærer seg inn i dem og får dem til å vibrere. Hylet kommer fra andre siden av den hullete trédøren foran meg. Jeg så hylets eier for bare noen minutter siden, da hun satt på den tomme stolen ved siden av meg og ba meg ta det med ro - hun hadde gjort dette hundre ganger før.
Jeg er slettes ikke i stand til å ta det med ro - og i hvert fall ikke nå. Hvordan kan jeg det, når den samme stemmen, som nettopp hadde beroliget meg, nå gjaller som en stukken gris på grunn av - nettopp det - jeg ble beroliget for?
Automatisk legger jeg den ene hånden betryggende over den hovne magen. Den blir større og større for hver gang jeg ser den for meg i tankene. Men jeg kan ikke gjennomføre det, jeg bare kan ikke! Det er umulig!
Hylet høres igjen, og etter en stund blir døren åpnet. Den tidligere hylende kvinnen kom ut, halvveis gående, halvveis slepende etter en annen kvinne, som ser morsk og streng ut. Kvinnene forsvinner ut ytterdøren, og igjen sitter jeg - med mine skjelvende 65 kilo, og en svulmende mage.
En mørk kvinnestemme roper meg inn, og skjelvingen øker i styrke. Jeg reiser meg - så stødig som det lar seg gjøre - og går mot døren. Synet som møter meg får hårrøttene mine til å stritte, aldri før har jeg sett et slikt...

- MAMMAAAAA, JEG ER FERDIG!


Jeg sukker, legger fra meg PCén og går til badet, der min snart 4 år gamle datter sitter og ser på meg med store øyne.
- Jeg har bærsja, forsvarer hun seg selv - for hun vet at jeg mener at en snart 4 åring snart burde begynne å tørke seg selv.
Jeg tørker - det som selvfølgelig bare viste seg å være noen få dråper, og føyser henne ut av badet. Deretter stiller jeg meg ved vasken og ser på mitt eget speilbilde.
Jeg er en trebarnsmor på snart 26 år, jeg studerer øynene mine for rynker hver dag - da jeg er overbevist om at de snart vil dukke opp, på grunn av at min manns smilerynker ploppet frem etter at datteren vår bestemte seg for at hun MÅTTE gå i kjole hver gang hun skal i barnehagen - rene eller skitne spiller ingen rolle, tydeligvis.
Tankene vandrer tilbake til hvordan måneden Mai har vært for oss. Det første vi gjorde da vi kom tilbake fra påskeferien på Andøya, var å rive lillegarasjen - oppdrag utbygging er i gang. Vi har feiret 17. Mai på Eidsvollsbygningen - som forresten anbefales å oppleve for alle. Vi har hatt besøk av mine foreldre - som førte til oppgraderinger på både hus og dukkestue, og vi har feiret min eldste sønns 6 årsdag. For øvrig gikk Sanders 6 årsdag til "bli-kjentdag" på barneskolen. Han var så stolt over å endelig få sitte i klasserommet at han faktisk glemte å fortelle læreren og de andre - snart - klassekameratene sine at han hadde bursdag. Det sier LITT om hvor spent og full av forventning han var. En liten mammatåre truer med å bryte frem her, så la oss fortsette!

Mens jeg står å ser meg selv i speilet, flyter også tankene videre til tankene jeg har, innsikten jeg har, av hvem jeg kan sammenligne meg selv med. Og da ikke bare per dags dato - men hvem ville jeg vært, opp gjennom de siste århundrene?

Som dere garantert har fått med dere nå, så er jeg en forfatter. Men det begynte ikke med det - ingen forfattere begynner å skrive uten å eie en lidenskap for ord. Og dermed, blir man først representert for ord ved å lese. Jeg har lest siden jeg var liten. Jeg husker fremdeles bøkene fra "Penny-Klubben" - som jeg egentlig bare var medlem av bare for å få hestegaver, selvfølgelig. Men en kveld åpnet jeg en av bøkene. Jeg var fremdeles ikke lesesterk, og derfor ble ordet "det" omgjort til "dette", faktisk. Men da jeg videre meldte meg inn i leseklubben "TL-KLUBBEN", ble leseinteressen skjerpet. Bøkene ga mitt alt for usikre, unge sinn tilflukt fra hverdagen. Og da alle bøkene var lest, og jeg skuffet var dømt til å lese "Leseløven" - Mitt første hår, osv - kom "Harry Potter" ut.
En av mine lesedager under "Harry Potter" husker jeg spesielt godt. Mamma ropte til meg fra kjøkkenet at det var middag - og jeg kunne ikke fatte at hele formiddagen var gått allerede.
Og så kom "Twilight", trenger jeg si mer?

Selv om forfatterdrømmen ikke kom før jeg ble 13, hadde jeg alltid gleden av skrevne ord i meg. Dagbøker ble skrevet, for så å bli lest igjen - med røde roser i kinnene. Men da jeg først hadde bestemt meg, var det alvor - jeg skulle skrive! Og leve av det!

Samtidig som min glede for det skrevne ord vokste i meg, vokste også min glede for tegning - som jeg, rødmende, vil fortelle at enkelte har omtalt som kunst. Jeg skriver, gleder barna, og så setter jeg meg rett ned og skisser opp mine skrevne ord. Det er som om ord og bilder henger sammen - og det er kun JEG, som kan vise verden dem!

Min lidenskap for kjærlighet spiller også inn her - jeg gjør ingenting uten å gå helt og fullt inn for det. Og det er både en gave og en forbannelse. Som den gangen jeg sa til min mann, klokken 3 på natten, at "nå trenger jeg en husmorsferie, så jeg drar med Kielferga i morgen tidlig."
I brylluptalen til meg, sa min mann:  "Mariela er spontan, mens jeg ikke er det. Og jeg er glad for at hun kan dra meg med, iblant."

Så, tilbake til hvem jeg vil sammenligne meg selv med, tilbake i tid. Jeg er så absolutt en bohém.





Hva er en Bohém?
Jo, i følge inntrykket jeg har fått etter titalls bøker som omhandler de forrige århundrene, er en bohem en som brøt med samfunnets ytringer. Bohemene møttes i sentrum av den byen de tilholdt, og diskuterte kunst, musikk, skriblerier og annet som brøt med samfunnets normer. I Norge er de kanskje mest kjent som "Kristianiabohemen". Og disse menneskene har alltid vekket en interesse i meg. Så jeg satte meg ned og googla litt, da. Og det viste seg at jeg hadde tolket disse menneskene rett.
Kopiert fra Wikipedia: ( Og ja, jeg har også googla videre, da Wikipedia ikke alltid er til å stole på. ;-))

 

Bohem er en betegnelse fra 1800-tallet som blir brukt som fellesbetegnelse for grupperinger eller underkulturen av kunstnere, forfattere, radikale og andre som hadde en livsstil som var ubundet av konvensjonelle moralnormer.[1] Bohemene kunne selv være stolte av sin ukonvensjonelle levsstil, eller gjorde opprør mot tradisjonelle, gjerne besteborgerlige, moralbegreper. Betegnelsen er hentet fra romanen Scènes de la vie de Bohème[2] av H. Murger (utgitt 1845). Over tid ble det også en betegnelse brukt om enkeltpersoner som gikk sine egne veier, og ikke alltid forholdt seg til storsamfunnets og borgerskapets lover, regler og normer.

Begrepet stammer fra det franske navnet på Böhmen, Bohême og stammer fra fransk bohème, egentlig «person fra Böhmen», seinere brukt om si­gøynere, som en trodde kom fra eller gjen­nom Böhmen, og til slutt om kunstnere[1] Böhmen ble ansett å være sigøynernes hjemland, og kunsterne fra Böhmen var fattigslig kledd og levde sitt liv uavhengig av normene blant kunstnerne i Paris for øvrig.[3]

Frigjøringen fra eller opprøret mot, særlig det småborgerlige samfunnets normer, tiltalte også deler av kunstnermiljøet i Kristiania mot slutten av 1800-tallet. Hans Jæger gav ut romanen Fra Kristiania-Bohêmen i 1885 og er tillagt forfatterskapet til ni bohembud (1889). Som samnavn kjennes begrepet på norsk i «Kristianiabohemen», på svensk i «Klarabohemen». Miljøet som i dag er kjent som Kristianiabohemen var ikke stort i antall, det bestod av 20-30 personer.


Så, ja, for dem som gadd å lese det - hadde jeg levd på 1800-tallet, hadde jeg garantert vært en bohem. Kanskje hadde jeg vært en av forfatterinnene som skrev under pseudonym? Kanskje hadde jeg vært en av de vågale kvinnene som trosset foreldrene, eller ektemannen, og gikk ut etter leggetid for å møte andre kunstnere og, eller, forfattere? Og kanskje hadde jeg da, som sikker kanskje også nå, vært en av dem som ble diskutert i samfunnet? Både negativt og positivt.

Ville jeg byttet ut det jeg har i dag for denne spenningen? Nei! Men man kan ikke annet enn å lure - å tenke over hvem man kan sammenligne seg med i samfunnet. Som sikkert dere også gjør?! :-)

Da jeg googlet dette temaet, kom jeg også over maleriet av Christian Krogh: Albertine på politilægens venteværelse.



(Ettersom det jeg har forstått, er Albertine den kvinnen som i dette øyeblikk står og blir henvist av mannen i uniform. Hun er nybegynner i "kjøgeyrket" og dette er hennes første gang hos legens undersøkelse av de prostituerte i Kristiania på den tiden. Bildet taler for seg. Man kan tydelig se at Albertine skammer seg, mens de mer "erfarne" damene ikke tar det så tungt.)

Det er trasig at da-tidens Oslo var slik. Kvinnene som solgte seg selv, var som oftest tvunget til dette av sult. Kanskje hadde de ungeflokker de måtte forsørge? Kanskje hadde mannen forlatt dem, eller kanskje til og med emigrert til Amerika? Hva ville du selv ha gjort? Det er et spørsmål som kan diskuteres opp og i mente.

Og nå avslutter jeg dette innlegget mens jeg smiler til meg selv i speilet, med gode nyheter fra forlaget mitt, som jeg beundret for sitt engasjement og tro på mine snart lanserte bøker. Ta vare på hverandre, og ikke glem: Vi er heldige som lever i denne tiden. Selv om vi kanskje drømmer om å ha tilhørt en annen tid.

Over og ut - Mariela.

Tegning - tutorial

Heisann, alle sammen!

Da var hverdagen i gang igjen, og jeg har - i løpet av den siste uken - jobbet med en tegnetutorial.
Da jeg selv fant ut at jeg skulle ta opp tegningen igjen, lette jeg rundt på nette som en gal etter slike tutorials, og fant dermed ut at jeg ville vise dere litt av hvordan jeg går frem når jeg tegner.
Når jeg tegner, bruker jeg fargeblyanter - Fabercastell polychromos, og Luminance innimellom. Bruker også Panpastell (hardpresset softpastell. Fantastiskt produkt!) Skal fortelle mer om hva jeg bruker når og hvordan etter hvert bilde. Og om dere har spørsmål til meg - kanskje dere lurer på hvordan dere skal få til deres egen tegning - er jeg bare glad for å hjelpe! :-) La oss sette i gang!





Her er det ferdige bildet.
Vil også legge til at, etter hvert som jeg tegner med fargeblyanter, går over med hvit fargeblyant. Dette får - spesielt hudtoner - til å virke glattere og å gli bedre inn i hverandre.




Det første jeg gjør, er å tegne konturene. Ikke bruk gråblyant om du skal tegne med pastell - det vises igjennom. Og ikke tenk for mye på å tegne detaljer når du tegner omriss - det tar du igjen senere.



Øyeeplet er ikke bare hvitt. Gråtoner, rosa - ja, til og med litt blå - gjør susen. Jeg går også over med panpastel etter at fargeblyantene har gjort sin jobb. Pass på å legge et VELDIG lett lag med farger i øyeeplet, dus ut med hvitt!  



Øyeeplet - se farger over. Har du ikke fargeblyantene jeg har, kan du sammenligne med fargeprikken. Bruk det du har! :-)



Før jeg lar fargeblyantene gjøre jobben sin, legger jeg først et lag med panpastel. ( kan også bruke valig pastel - soft!) På denne måten får man en base.



Farger på pupill.



Her har jeg gått over med panpastel etter at fargeblyantene er brukt.



Palett på hudtonen jeg bruker. Før jeg bruker fargeblyanter, legger jeg over en base med pastel.



Før jeg starter på huden, legger jeg inn en bakgrunn. I dette tilfelle valgte jeg å bruke svampen til panpastel. Dekker godt, og sparer tid, hehe.



For å få håret til å virke mer livlig, er det lurt å tenke på "avstikkere av hår" når man legger bakgrunn. Her har jeg visket ut partier der hår kommer senere.



Her er basen med pastell lagt. Selv syns jeg dama ser ut som et insekt her! Skynd deg å se videre! ^^,



Her er jeg i gang med å fargelegge rundt øynene. Husk - lette lag! Da kan du bygge farger, og få tegningen til å se mer virkelig ut. :-)
På dette bilde er det lagt skygger.



Her kommer de lysere tonene inn.



Og hva gjør babyen min når jeg tegner? Vel ...



Første jeg gjør er å bruke den mørkeste skyggefargen, og så bygger du lysere etter hvert.



Her er huden blandet ut med hvit til slutt. Man kan tydelig se forskjell.



Munnen ja - som skal ha sine egne farger. Det tok lang tid før jeg fikk dreisen på det å tegne munn. Men jo mer man prøver, jo bedre blir resultatet. :-)



Da var det klar for håret. Som tar en EVIGHET!



Palett for min verson av rødtopp!



Når det kommer til hår, skal man alltid sørge for å ha en VELDIG spiss blyant. Sett spissen i enden av en hårdel, og strek mot midten - gjør det samme fra motsatt side av samme hårdel, og VIPS - så får du highlight! ;-) Begynn alltid med lyseste farge først!
Her ser dama ut som ei skikkelig Betty spagetti. (De som er like gamle som meg, og eldre, vet hvem Betty spagetti er! ;-) )



Her er de lyseste fargene i håret lagt.
Når man skal tegne bryn, gjelder det samme prinsippet. Man holder blyantspissen veldig skarp, og arbeider hårstrå for hårstå. Se på dine egne øyebryn - hvilken vei vokser hårene? Hvor møtes hårene? Hvor er det skygger?



Om du bruker pastell, så husk å fiksere tegningen din! Om du ikke gjør det, blir det griserier! Her ser du gjenskinn fra lampa der jeg har sprayet på fiksering. 



Man kan gjøre mye ekstra ut av tegningen sin. På denne tegningen har jeg valgt å bruke Acryl molding paste - en tykk, men likevel mer flytende enn leire. Deretter har jeg pudret på embossingglitter, og malt hjørnene i gull.





Vips, så var tegningen ferdig.

Som sagt, så er det bare å kontakte meg om det er noe dere lurer på.
Ha en fin dag!

- Mariela









































 

Påske.

Så var det påske, ja - slik begynner mitt innlegg denne gangen, uansett hvor vanlig det er.
Siden jeg har mammapermisjon for lille Emrik-gutt, har vi dette året valgt å reise til min vakre hjemplass, Andenes, en uke før påske - som igjen gir oss to uker i Nordnorge.
Dette var Emriks første flyreise, noe vi var spente på. Men da avreise fra Gardermoen var i sving, viste det seg at det ikke var noe vi hadde trengt å bekymre oss for. Lillebaby på to måneder skrek da vi gikk om bord i flyet - et øyeblikk syntes jeg synd på den unge jenta som satt ved siden av min mann, og var vitne til min sønns klagende vrælinger. Men da SAS-flyet lettet, og Emrik var opptatt av å smatte i seg lunsjen sin - en varmet NAN-flaske - innså ungjenta at DENNE babyen ikke ville by på irritasjon.
Vi hadde en halvtime på oss i Bodø, noe som var helt greit. Vi rakk akkurat å gå rolig til neste gate - som, alltid til Andenes, er den borteste, mils unna, gaten som finnes på en flyplass. Men denne gangen var det ikke annet enn hygge som møtte oss:
Mannen bak - bordet, som ungene sa - var veldig blid. Og ikke minst, ba han familier med små barn om å gå om bord først. ( Må legge til: Forskjellen mellom bording på Østlandet og Nord-Norge er ganske morsom: Østlandet: Menneskene vet at de har bestilt sete, og sitter gjerne lengst mulig på plassene de har klart å karret til seg på flyplassen. Mens Nordlendingene flokker seg tett om den stakkarslige kvinnen/mannen som har ansvaret for å borde. Man skulle nesten tro at de var livredde for å gå inn sist.)

Det å komme hjem er alltid fint. Spesielt når hjemplassen min er plassen jeg skriver om i mine bøker. Før jeg reiste til Andenes, la jeg ut en annonse på "Andenes - det var en gang" der jeg spurte etter mennesker som var villig til å dele litt av sin historie med meg. ( I denne anledningen vil jeg takke mine mors foreldre, en livlig Bjørnar Sellevold, og den 102 år gamle, vakre, leende kvinnen Karin. Å snakke med dere har gitt meg inspirasjon, og ikke minst - et VIRKELIG innblikk i hvordan det var å leve i havgapet for mange år siden. )
Hvordan er det å konversere med en 102 år gammel kvinne? Jo, det skal jeg fortelle dere:
Når jeg kommer inn, er det første jeg merker lukten av blomster, møbler og en vintage parfyme. Min lille datter Sigrid - som er så følsom for lukter - ville spurt: Hva lukter det her, mamma? Og jeg ville svart - uten at det hadde tilfredsstilt et 3-års gammelt sinn - : Det lukter et langt liv!
Min mormor var den som introduserte meg for Karin. Jeg har lovet å ikke røpe hennes etternavn, og det skal jeg holde. Det siste hun sa til meg da jeg og min mormor forlot henne, var: Nu må du ikje skrive navnet mitt. "Næinæi" sa jeg.
Jeg glemte å kjøpe med påskeblomster til henne, noe jeg hadde gjort til Bjørnar Sellevold, men heldigvis kunne min mormor - noen dager senere - fortelle at hun hadde gjort akkurat det. Og det gode, morsomme, livsglade Karin, hadde blitt glad - etter å ha fortalt min mormor at hun MÅTTE trå opp på den høye krakken, for å henge opp vakre sommergardiner. Jeg smiler for meg selv når jeg skriver dette - for min mormor ba Karin, men strenge øyne, om å " ikje gå opp på den krakken, du kan dætte". Men der har vi kanskje oppskriften på et langt liv: Hold deg aktiv - og glad - ut i fra det jeg har sett av Karin.

Jeg har også vært så heldig å ha fått en omvisning i en av Andenes sine eldste hus - Kiilgården. Jeg har, som allerede sagt, vokst opp på denne plassen. Men mitt forhold til Kiilgården har alltid vert spøkelser, og å tegne sveitservillaen - noe vi måtte gjøre i kunst og håndtverken på ungdomskolen. At jeg nå endelig fikk en rundtur i dette majestetiske bygget, ga med all slags inspirasjon og spenning.
Må legge til den morsomme, for de som ikke liker historie - gapskrattende delen:
Min kusine, som snart runder tenårene, har - som jeg - vokst opp i den tro at det spøker på Kiilgården. Å ha henne med på en omvisning, var kanskje det morsomste. Vi gikk opp på loftet - der det var tydelig at tjenerstaben hadde holdt til i sin tid - og videre inn i det innerste kammerset. Jeg ble oppmerksom da min "morsomme" onkel utbrøt: " Kom inn hit, jenta mi, her kjenne æ at det lokte spøkelse."
Min unge kusine grøsset nok av en blanding av fryd og skrekk, og gikk inn i rommet til sin far. Jeg, som sto utenfor, hørte deretter: PROPP, og " ÆRSJ, PAPPA".
Tja, hva kan man si? man må ha noe å le av, selv om man går rundt i en forlatt sveitservilla fra 1800-tallet.

Videre:
Vi koser oss, som man gjør på ferie. Lillegutt får luft-problemer, men vi er mange som kan bære.
Det at mammas yngste bror kommer hjem, er til stor glede - både for mine slektninger og meg selv. Min kusine, Anna Malin, deler nemlig en av mine største lidenskaper med meg - tegning. Når jeg skriver dette innlegget, har vi akkurat tegnet sammen, i flere timer. Hun er bare i tenårene, skal snart begynne på videregående, og likevel: Hun er i sin alder mye flinkere enn det jeg var. ( At min datter hoppet rundt oss og påsto: Mamma, hvorfor er du treigere enn Anna? - Vil jeg reagere på med. *Engleblunkefjes*)


Jeg ønsker dere alle en riktig god påske!
Jeg har selv besøkt min kreftsyke bestemor denne uken, og kan med god grunn si: Nyt livet mens dere har det, og mens deres kjære er friske og kan ta i mot det!

Mariela Årsandøy Steensrud.

 

Jobb hardt, og du klarer det!

Den gode lørdag har akkurat tatt kvelden, og hos oss gikk min yndlingsdag på en skikkelig handletur til Charlottenberg. Og jeg, som har vokst opp med svenskegrensen langt unna, var selvfølgelig like løssluppen med pengeboka som jeg alltid er - hallo, når man har vokst opp i den tro på at alt er så fantastisk mye billigere i Sverige, så blir det også automatisk det!
Vi kjørte fra Råholt i halv ellevetiden på formiddagen, og etter en masse "er vi fremme snart?" var vi fremme etter nesten akkurat to timer. Dette var Emriks første "utenlandstur," og det feira han med å drite gjennom alt han hadde av klær - på et stellerom - som luktet så bais som man kan forestille seg, btw.
Nå snakker jeg meg bort her, innser jeg, så vi får komme til poenget.
Når man sitter i en bil i to timer, begynner man automatisk å la tankene vandre. Mine tanker, denne dagen, gikk til skrivingen min - alt jeg har jobbet meg gjennom før drømmen min til slutt gikk i oppfyllelse. Med "This is my fight song, av Rachel Platten" på spilleren, gikk jeg gjennom årene med planlegging, utførelse og nederlag, og bestemte meg for å skrive om det her. (Mye for at jeg selv var nærmest besatt av å Google og søke opp forfattere som hadde litt og dele om akkurat denne prosessen.) Og for dem som nå tenker: Hærregud, dette blir kjedelig - så kan jeg si at dette ikke bare gjelder yrket som forfatter. For uansett om du vil bli kunstner, sangstjerne, modell eller en mangelest blogger, er motivasjonen og styrken i det å endelig lykkes, det samme - man blir ikke god før man har taklet nederlaget, og lært av det. Og du vil lykkes, kjære medmenneske!
Så, mens jeg - akkurat nå - satte på "fight song," som jeg også anbefaler deg å gjøre, og ser på mine halvvisne blomster fra min kjære svigermor, skal jeg fortelle deg litt om min vei til forfatterdrømmen.



Jeg har alltid likt å skrive. På barneskolen, da sjetteklassen ble bedt om å skrive 20 a4 sider - en selvdiktet historie - kom vesle, tykke Mariela med sine utfylte 40 til 60 sider. (Stakkars klassekameratene mine, som måtte høre på denne høytlesningen - som forresten varte i to hele norsktimer. Vel, de slapp i det minste å jobbe med grammatikken.)
Tiendeklasse kom, og vi ble bedt om å velge yrke. Som dere sikkert vet, er ikke "det å være forfatter" et yrke. Så hva gjorde, da alt for lite matglade meg, da? Jo, jeg valgte det nest beste - frisøryrket. Så, selv om jeg ikke "kunne bo på Dverberg og skrive bøker - som jeg hadde bedyret at jeg absolutt skulle," hadde jeg nå en linje jeg ville fullføre - noe jeg også gjorde.
Tiden på Stokmarknes, stedet jeg bodde mens jeg gikk videregående på Melbu, ble en tøff periode - jeg skal ikke legge det under dørterskelen. Jeg skrev dagbøker, men dette var også den eneste kontakten jeg hadde med forfatteryrket.
Årene gikk, og etter at jeg hadde jobbet en stund i Narvik som lærling, møtte jeg mannen min. Jeg flyttet til Oslo, ble presentert for utrolig dyktige frisører, som lærte meg mye av det jeg kan den dag i dag.
Men det var først da min mamma kom til meg og fortalte at hun hadde arvet min oldemor Sigrids skriverier, at gnisten på det å skrivet blusset opp igjen for fullt - dette var for ca fire år siden.
Jeg leste som en galing den julen - oldemor levde igjen, gjennom sine omsorgsfulle, konkrete beskrivelsen av livet, som det hadde vært på ca 1920-tallet - da hun var ung. Det var godt, men likevel vondt - for hvorfor hadde jeg aldri spurt henne ut om dette da hun var i livet? Hvorfor hadde jeg bare lyttet med et halv øre da hun så nøye, varmt og ivrig fortalte om smørkassene de hadde forvandlet til møbler for dukkene sine, om teateroppsettingen naboungene gikk sammen om å ha - hver uke på hver sin gård? Og ikke minst; hvorfor hadde jeg aldri - som jeg kunne huske selv, i hvert fall - spurt om min familie, mine tippoldeforeldre - hva hun hadde å fortelle om sine foreldre?

Det var rart å endelig si ordene høyt: "Æ vil bli førfatter!" Og i tiden etterpå, skulle jeg lære meg å overse blikkene som møtte meg da jeg uttalte disse ordene. For, de fleste vet at det å bli antatt av et forlag, som oftest bare blir med drømmen. (Tilbake til det at det ikke spiller noen rolle om hvilket "drømmeyrke" du satser på - så lenge det er et yrke man ikke trenger en utdannelse for å tjene penger på, er det alltid noen som vil svare deg med disse blikkene. Blikkene som sier: Hmm... Drakk du mye vin i sta? - Tuller du? - Du skal vel ikke slutte i jobben din for DET? - Jeg håper du ikke blir skuffet når du ikke får det til!

En av dem som ga meg disse blikkene, var faktisk min ektemann. I begynnelsen syntes han vel at det var fint at jeg hadde noe å "holde på med." Men da jeg så at Cappelen damm hadde satt i gang en skrivekonkurranse, og jeg hev meg på som en galing - satt oppe utover natten og skrev, levde meg inn i en verden som fant sted for over hundre år siden, fikk jeg rett som det var følelsen av at han helst foretrakk at jeg fokuserte på å tjene penger som frisør - eller, om jeg syntes at det var dårlig betalt - kanskje en vikarstilling i en barnehage? (Sorry, fine, snille, flotte mannen min - men sån var det!)

I denne anledningen vil jeg legge inn at foreldrene mine, som har visst om min skrivekløe helt siden sjetteklasse, alltid har muntret meg opp, heiet på meg og - ikke minst - TRODD på meg!



Mini meg og min elskelige, lille mamma <3

Videre:
Jeg la hele min sjel i historien jeg sendte inn til skrivekonkurransen - uten hell. Jeg fikk ikke en gang svar.
Noe måtte gjøres, tenkte jeg. Så jeg satte meg ned, med en enorm mengde kulepenner og startet planleggingen.
Årene gikk - to, for å være nøyaktig - og jeg følte at jeg hadde noe. Blandingen av erfaringer med livet - både motgang og medgang - hjalp meg i mine ensomme, lange kvelder - vil ikke skrive for mye når onge er våkne: "Mamma, jeg er sulten!" "Mamma, se på meg-a!" "Mammaaaaa, jeg har bærsjaaa!" Vel, du kan sikkert forestille deg at det å leve seg inn i sin egen verden - der karakterene dine bestemmer - nærmest er umulig når du må tørke bærsj, putte inn en sutt i en misfornøyd, liten skatts nyfødte munn, eller - det aller viktigste - bare være oppmerksom mot barna dine når de viser frem sine siste turnekunstneriske utøvelser - er nærmest umulig.

På et tidspunkt var jeg så nedfor - jeg kom aldri til å lyktes! Så jeg tok affære. Et skrivekurs på NKS ble min nye hverdag. Og mens kunnskapen vokste, forståelsen for det litterære språk utvidet seg, jobbet jeg på si med mitt hjærtens nære manus.
Kurset ble bestått i februar, med gode karakterer - endelig følte jeg at jeg hadde funnet min måte å uttrykke meg på.





Jeg sendte inn manuset til mange forlag. Refusjon etter refusjon kom. Men jeg fikk konsultasjoner - der redaktører har tatt seg tid til å gjennomgå manus og deretter gitt tilbakemelding på hva som må endres. Men jeg visste at forskjellen på dem som klarte det, og dem som ikke klarte det, var hvordan man tok refusjonen. Forskjellen er, at de som lykkes, aldri ga opp - de fortsatte! Man må tørre - tørre å mase etter intervjuer, tilbakemeldinger, forslag på hva man kan gjøre annerledes. For, om man bare skal følge sine egne råd, vil man aldri få innsikt i hva som må forbedres. Om det er kommafeil, eller om det er en monoton sangstemme - det går uansett ut på det samme. Man må tørre å feile, og å lære av det!

Så, kjære deg: Om du har en drøm, uansett hva den går ut på - tør å feile, og du vil lykkes!

- Mariela

Eldre tegning.



En av mine eldre tegninger.

 

Baby fotoshoot - ikke så enkelt som man hadde trodd!

Man føder et barn, og i det du ser inn i de kloke, granskende øynene, begynner du umiddelbart å legge planer for hva man skal gjøre sammen med den lille. En av mine planer var å ha en fotoshoot av den lille hjemme. Dette er noe jeg har gjort med mine to første også, og det har aldri bydd på problemer. Vel, så var ikke eldstemann mer enn 2 år den gangen bildene av Sigrid ble tatt, og dermed heller ikke i veien på noe vis. Så, da jeg nynnende og smådansende gjorde i stand inne på soverommet vårt, var det med stor entusiasme. Jeg knøvlet dynen til en ball, la over et hvitt teppe og hentet lammeskinnet -  nå skulle det fotograferes, det skulle bli så bra at - endelig skulle minstemann også få en plass på veggen.



(Og jeg ser nå - etter å ha brukt lang tid på å få over disse bildene til dataen, at Kristoffer har glemt å hive skjorten sin i skittentøyskurven. -,-  TAKK!)

Vel, tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om:
Som du ser, gikk jeg til latterlige tiltak for å fange - i følge FINNreklamen, stjele - det perfekte bilde. Emrik, dagens modell, var mett, ferdigrapa og blid - ingenting kunne gå galt. Vel, det var en liten detalj jeg ikke hadde tenkt på. Nemlig:



Som dere ser, så er denne tøtta svert interessert. Sigrid syntes dette var ute av det blå spennende. Og, med et barns fantastiske tro på seg selv og sine ferdigheter - i dette tilfelle både som fotograf og modell - la armene i kors og sendte ut surleppa, da mammen - så forsiktig som hun bare kunne - prøvde å fortelle henne at dette skulle mamma gjøre, og det var bare lillebror som skulle fotograferes på den fine humpen av lammeskinn. Jeg overdriver nok litt når jeg sier at surleppa gikk herfra til månen - det var jammen meg ikke langt unna!
Jeg tror aldri Sigrid har tatt på så mye hun ikke får lov til, før. ALT var plutselig spennende. Og mens mammaen - som på dette punktet var i ferd med å bli skikkelig svett - prøvde å få babyen til å smile. Men hvorfor se på en kjedelig telefon når den spennende storesøsteren gjør så mye morsomt? Kan man ikke si seg enig? Jo. Så, storesøster ble bedt om å være stille en stund, som da endte i et bestemt, høyt smell da hun slamret romdøren igjen etter seg.
Hun kom fort tilbake igjen, kunne jo ikke gå glipp av dette, men da hadde heldigvis mammaen knipset så fort at hun kunne si seg fornøyd. Men jeg ble pent nødt til å ta bilde av Sigrid også, noe jeg da gjorde for å redde den videre husfreden.








Det ble kanskje ikke slik jeg hadde sett det for meg, men hyggelig ble det likevel. Her er noen av de ferdige bildene:








 

Jeg er også glad i å tegne.

Begynnelsen.

Da var det å få ned de første, viktige setningene - noe som jeg som forfatter er pinlig opptatt av. Hva begynner man med? Hva er du som leser ute etter? Tjo, det første er vel å vite hva denne bloggen vil inneholde. Er det ikke? Det er i hvert fall det jeg spør bloggeren om hver gang jeg klikker meg inn på de mangfoldige, nydelige sidene. Kvinner og menn i alle aldere har så mye å fortelle, så mye de vil dele. Så hvem er jeg, en trebarnsmor fra Andenes - Norges mest trekkfulle odde - blant alle disse? Vel, jeg vet faktisk ikke helt hvor jeg skal plassere meg. Kanskje bloggen vil hjelpe meg med dette? Så, tilbake til spørsmålet: Jeg er et menneske med mange jern i ilden - klisje, om du vil. Men sån har det seg altså.

Det som inspirerte meg til å starte bloggen, var det å kunne dele. Jeg har forstått det sån at jeg ikke er alene om dette ønsket. Vi mennesker er på vårt beste når vi får fortelle - fortelle om hva som har hendt oss. Så da kan jeg jo starte med å dele litt av min historie:

Jeg har vokst opp i det kalde, men likevel varme, Nordland, med mine foreldre og mine to småbrødre - selv om man ikke kan kalle dem små lenger. ;-) Selv om jeg også har levd i Bodø for noen år i barndommen, har jeg alltid kalt meg selv for en "Andøyværing." Norges mest nordvestlige punkt er full av naturens vakreste bilder. Det er synd at man ikke legger merke til dem før man har flyttet fra stedet. Men sån er det vel som oftest - man ser ikke det vakre i hjemplassen sin før man flytter der fra. Eller er jeg helt på villspor her?



Som de fleste ungjenter fra en liten plass, var jeg ivrig på å flytte vekk - se de større byene i Norge. Etter ungdomskolen har jeg bodd på Stokmarknes, Narvik - og så Andenes igjen (Vi kommer tilbake til dette "tilbakefallet.") Videre flyttet jeg til Ammerud i Oslo, og nå bor jeg på Råholt i Eidsvoll med mann og tre barn i en alder av 25 år. Så, hvordan havnet jeg her? Det er dette jeg vil fortelle litt om i dette første innlegget. (Ps: Jeg er glad i å skrive, så dette kan ta litt tid. Men det er historien, og hvem vil ikke få en god start på papiret før man virkelig starter?)

Jeg har gått på videregående skole på Melbu i Hadsel, der jeg utdannet meg som frisør. Etter utført skoleår flyttet jeg til Narvik, der jeg hadde fått tilbud om lærlingplass. Det første året i møtet med bransjen ble tøft, jeg skal ikke lyve - av og til skulle jeg ønske at jeg slapp den uutholodelige ståingen - å stå en hel dag er overraskende forferdelig! Men det som snakket til meg, var alle de hyggelige kundene som alltid hadde noe spennende å fortelle. Håndtverket hadde alltid appellert til meg, så da også inspirasjonen satt på plass, visste jeg at jeg hadde valgt riktig.
Jeg kan si med en gang at jeg var en vanskelig tenåring - som de som kjenner meg allerede vet. Jeg har min historie, som alle andre. Men min historie har nok tynget og forvirret et tenåringssinn mer enn de fleste andres. Vi kommer kanskje tilbake til dette en gang, kanskje etter at bøkene mine er utgitt - hvem vet? Men tilbake til tråden:
Jeg var pliktoppfyllende i Narvik, som jeg har fått med meg i hvert fall, og jeg oppdaget fort at jeg hadde teken på hår. Det beste minnet mitt er en bløtkake - som en hyggelig gammel dame så fint overrakte meg etter noen frisørbesøk. Men helgene - å, de helgene. Da jeg ikke var hjemme på Andenes, satt jeg hjemme og lette etter fester jeg kunne delta på. Det kom til et punkt da jeg bestemte meg for å slutte å feste for en periode - jeg var sliten, og hadde da vært sykemeldt for depresjon. 
Månedene gikk, og så kom det et personalmøte. Vi på jobben var invitert til Skjomen for å delta på en festival - husker ikke navnet, da dette begynner å bli noen år siden, kremt. Daglig leder fortalte at vi skulle dra alle sammen. Jeg ville ikke først - jeg hadde jo lovet meg selv å være flink pike (haha.) Men de dro meg med - og TAKK GUD FOR DET!
Jeg møtte min fremtidige mann den kvelden. Noen uker senere fant jeg ut at jeg var gravid, og da var det bare å søke opp navnet hans på gule sider. (Herregud, han blir å klikke om han får se dette. xD)



Nå skal vi spole litt frem i tid. Jeg flyttet hjem til Andenes (tilbake til dette med å flytte hjem igjen.) Men alle de dilemmaene jeg måtte gjennom får vi ta en annen gang. Det endte da med at jeg fødte et velskapt guttemirakel. Sander Øystein, Øystein etter min morfar - som er, bare for å ha sagt det, den beste bestefaren man kan få - seksbarnsfar og barneglad som han er - selv om han kan virke litt streng for dem som ikke kjenner ham. På innsiden er han en virkelig god og bløthjertet familiefar ;-) 

Jeg og Sander flyttet inn i egen leilighet. Og selv om jeg aldri hadde hatt det så fint før, følte jeg likevel at det var noe som manglet. Og da Kristoffer, min - nåværende - mann, kom for å se sitt lille avkom, skjønte jeg hva det var. Dere skjønner det sikkert selv også, gjør dere ikke?

Igjen går vi frem i tid, og denne gangen går det på hurtigspol. Det endte med at jeg flyttet til Oslo sammen med Kristoffer. Dette skulle senere utvikle panikkangst - i følge fastlegen var det på grunn av skifte av omgivelser. Med hjelp av fastlege og Kristoffers støtte, var jeg klar til å begynne i jobb etter at mammapermisjonen var ferdig. Jeg går fremdeles på medisiner, men merker ikke så mye til det. Er bare glad for at vitenskapen er såpass utviklet at den kan hjelpe mennesker til å jobbe - for i mitt syn, er det nøkkelen til en god selvfølelse.

Årene gikk, min datter, Sigrid Johanne - etter min elskelige oldemor - ble født. Jeg hadde nå mine to øyenstener. Vi trengte større plass, så vi kjøpte oss en enebolig på Råholt i Eidsvoll kommune. Jeg fikk meg ny jobb, og oppussing av hus tok mye av tiden. 






I all denne tid, som jeg har prøvd å ramse opp for dere, har jeg hele tiden gått med en forfatterspire i magen. Da min oldemor Sigrid døde, etterlot hun seg en hel verden - i form av sine skriverier. Dette har ga meg inspirasjon til å begynne min forfatterdrøm. Og når jeg nå skriver dette, er bøkene mine antatt av et forlag. I tillegg til å skrive på bøkene, har jeg nå også fått mitt tredje barn - lille Emrik Olai. Dagene er hektisk. Men GUD, så takknemlig jeg er.







Dette er en pekepinn på hva denne bloggen vil inneholde. Håper dere vil følge meg - høre min historie. For historien er sjefen - sa en gang en klok mann.

- Mariela Å. Steensrud.
 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Forfattermamma

Forfattermamma

26, Eidsvoll

Jeg er en 26 år gammel trebarnsmor og forfatter med en stor kropp og et stort hjerte. :-) Da jeg er frisør, er håret mitt som oftest i konstant skiftning av fasong og farge, og - som hos de fleste frisører - er kleskoden min for det meste svart. ;-) Her, på denne bloggen, vil jeg skrive om forskjellige temaer; hvordan er det å være forfatter, hva er utfordringene ved dette? Hvordan får jeg hjulene til å gå i hverdagen med tre, små, nydelige barn? Hvordan kombinerer jeg forfatteryrket med jobben som frisør? Og jeg vil også vise frem tegningene mine her. Ta vare på hverandre!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits