hits

Arvesynd

Rart, det der, hvordan en manns handlinger kan føre til skade i generasjoner som kommer.

Jeg har blitt voksen. Og dermed innsett at man ikke kan skylde på hva som skjedde en. Selv om man ble skadet, må man vise verden at man ikke ble ødelagt. 

Det er dette jeg lever etter.
Jeg møtte min mann. Heldigvis trodde han på maskeraden. For hva om han ikke hadde gjort det? Hadde de to yngste barna mine vært her? Nei, jeg tror ikke det. Og heldigvis lærte han seg til å kjenne den virkelige meg. Han skjønte fort at skjoldet mitt bare var tull.

Jeg har slengt sannheten opp i mange ansikter. De har reagert forskjellig. Noen har himlet med øynene, sagt at jeg ikke må fortelle slike løgner. Noen har grått med meg, og noen har bedt meg ta meg sammen. 

Men uansett hvor mange som vil hjelpe meg, har jeg innsett at ingen kan hjelpe meg så mye, som jeg kan hjelpe meg selv. 

"En pedofil blir dannet av en pedofil," sies det. Hva ligger det i dette, egentlig?

Jeg hadde levd i den tro at livet mitt hadde vært urettferdig mot meg. Jeg klandret alle som ikke ville trøste meg, utpekte dem i det hemmelige som tilhhengere av det fæle som er en plage i samfunnet vårt. Problemet er bare, at jeg ikke er den eneste, innser jeg. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg føler meg heldig, som kunne kalle meg selv jomfru, da jeg til slutt fant en mann jeg elsket, og ville ligge med, av eget valg. 
Nå tenker jeg på alle dem som ikke kunne kalle seg det, da de til slutt fant sin drømmeprins. Hva sa de til ham? Hva følte de da han reagerte på at de ikke fikk vondt idet jomfruhinnen liksom skulle brytes. Bare det at den allerede var brutt...


Sånn sett er jeg faktisk heldig, om man kan kalle det det.  
Noen av dere har kanskje reagert på hvorfor jeg, nå, har valgt å fortelle historien min. Vel, dette var for å unngå spørsmål om bøkene som jeg ikke ville svare på i offentlige sammenhenger. Som for eksempel, anmeldelser som evner min overgripers navn - om i en god hensikt. Dette av dem so ikke visste. Vel, nå har det skjedd. Og anmelderen er en godhjertet mann, en fjern slektning, faktisk. Og denne sammen slektningen, svarte på meldingen min, da jeg fortalte ham sannheten om hans storebror barndomsvenn:


Se for deg dette cenariet: En vanlig landets familie, arbeidsomme, ærlige og med syv barn. Etter hvert reiser barna ut. Men kommer aldri på besøk. Hvorfor? Både ti og femten år mellom hvert besøk. Hvorfor? Barna seg mellom har heller ikke kontakt. Hvorfor? Noen blir alkoholikere, noen Jehovas vitne. De skiller og gifter seg som på samlebånd. Hva skjedde egentlig?

Ja, hva skjedde med dem, egentlig? Hva skjedde med forfedrene mine? Lidde de en værre skjebne enn meg? Kunne min overgriper kalle seg jomfru, da han fant en ung møy han elsket og ville gifte seg med?


Disse spørsmålene viser oss bare hvor forferdelige mennesker kan være. Og hvor drastiske etterdønningene kan være for generasjoner fremover. 

Men vet du hva? Vi har også styrke i oss til å si: Det stopper her. Jeg sier det til min far, sier det til mine dyrebare barn, og så sier jeg det til dere alle sammen: Det stopper her. Arvesynden kan skade, men ikke ødelegge.

Kilo

Jeg vil gjøre noe med det.

"La oss sette i gang ord som betyr noe" sier jeg til meg selv, her jeg sitter, etter en skriveøkt på den nye romanen min, kl - snart - tre om natten. Tanker om Facebook, som stadig spør en om "hva en tenker," slår meg. Men jeg vil ikke skrive en kort - og ofte uforklarende - status. Jeg vil, faktisk, fortelle dere litt om hvordan jeg faktisk har det. 


I introen på profilen min står det: Jeg er en ? blablabla ? med en stor kropp og et stort hjerte. Vel, det er jo sant, det, altså. Men lyden, tonen, er likevel feil. Her, anslår jeg at "ja, jeg er tykk, og det er helt greit." Men i denne tonen ligger også den eneste løgnen på bloggen min. 

La oss gjøre det ikke så alt for langt:

Jeg begynner barndommen med en traume, legger på meg i takt med angst og virkelige mareritt. Til slutt har det gått så langt at mamma frister meg med en bærbar CD-spiller, "om jeg bare vil snakke med helsesøster om vekten min." Jeg har alltid ønsket meg en Walkman, og sier derfor gledelig ja. Men da jeg sto foran helsesøsteren, skjønte alvoret, hørte at hun sa at "jeg ikke var som alle andre," tenkte jeg, husker jeg: Ingen yndlingsmusikk er verdt dette! Ingenting er verdt å høre at du ikke er normal, ikke det du skal være ?




La oss spole fremover:

7. klasse får jeg problemer med å spise. Jeg tenker at gutten jeg er så forelsket i aldri vil bli sammen med meg om jeg er så tykk. Klasselærer snakker med meg flere ganger, mener jeg må spise matpakken min.
8. klasse, etter sommerferien, er jeg plutselig tyve kilo lettere. Jeg får min første kjæretse, tenker at jeg er OK. Karakterene går opp. Foreldrene mine truer med å sende meg vekk for Anoreksia.
9. klasse: Det blir slutt med den første kjæretsen, en ny kjæretse kommer. Og karakterene holder seg. Men foreldrene klager over at bunaden kanskje ikke passer. Heldigvis, for dem, trente jeg i en måned, kastet matpakkene og gjemte unna trantabelettene. Bunaden passet. Perfekt.
10. klasse. Mine foreldre er stolte over karakterene. Jeg får flytte hjemmefra, med avtalen om at jeg lærer meg å bake brød. Jeg flyttet hjemmefra, men lærte aldri å lage like gode brød som mamma.


Videregående ? Jah. La oss si at jeg ikke levde sunt.

Første år som lærling: Opp og ned i vekt. Ble for første gang det man kaller tykk. Men levelysten var høy, og en festival i Skjomen endret alt: Jeg ble gravid etter et One Nights Stand. Men ble også veldig, veldig forelsket.
Min sønn ble født, og for å oppnå min store kjærlighet, gikk jeg ned tretti kilo. 

Kilo,kilo,kilo ?

Livet mitt har ikke vært annet enn kilo. De har sin grunn, men det er likevel mitt ansvar å kontrollere dem. At jeg ser meg selv i en avis, der jeg snakker om bøkene mine, og krymper meg ved synet av meg selv, at jeg alltid tenker at jeg en gang, ja, en gang, skal bli fornøyd med bildene jeg ser av meg selv - dette tar aldri slutt. Til og med bilde av meg selv i brudekjole, når ikke opp til forventningene jeg alltid drømte om. 




Jeg vil kunne stå foran klasser på videregående skoler - der jeg forteller om hvordan en uheldig start kan føre til noe godt - og samtidig være trygg på at publikum tar meg på alvor, uten en konkurranse; der de som gjetter vekten min vinner en klaps på skulderen. 


Noe skal gjøres. Allerede i neste uke skal jeg møte en kirurg. Og jeg håper vi vil bli riktig så gode venner. 

Jeg vil lære å ri, galoppere med vinden. Jeg vil lære å stå slalom, i full fart på stødige ben nedover bølgende bakker og hindre.
Jeg har fått nok. Det er nok, nå. 




Ta vare på hverandre! Vær snille!


Mariela


 

Fremtid for bøkene.

Innbill deg at du har drømt om å bli forfatter siden du var tretten år gammel. Innbill deg at du innså at man ikke kan hoppe rett fra ungdomskolen og videre til å bli en selgende forfatter - og derfor velger å utdanne deg til det yrket som interesserer deg nest mest. Du trives kanskje i dette yrket, men skriver hver dag i en dagbok, som varierer fra dyre skinnpermer til billige A4-skrivebøker - alt ettersom hva luselønna tillater. Innbill deg at du har hemmelighet, som lengter etter å komme ut, hemmeligheter som bare har gjort livet ditt til rene marerittet, hittil. 
Innbill deg at oldemora, som alltid har holdt den tidlige forfatterdrømmen ved like ved å fortelle levende historier fra sin barndom, ungdom, bryllup, 2. verdenskrig og freden etterpå, dør, etter at hun har holdt sitt tipp-oldebarn i armene og sagt: "Jaja, de unge er ikke det de var for femti år siden - se, han smiler til meg!"
Innbill deg at denne samme dama etterlater seg en skatt av skriverier - jeg sverger; at ikke den dama var utgitt forfatter, er fremdeles et mysterium for meg. Innbill deg, så, at forfatterdrømmen trenger seg på - krever å bli hørt. Innbill deg at du føler at du skylder oldemoren din det, innbill deg at du føler henne smile i det du sier det høyt for første gang: "Jeg skal bli forfatter!"






Etter dette, kan du innbille deg at alle som hører disse ordene, inkludert din ektemann, himler med øynene, og kanskje ber deg om å konsentrere deg om luselønn-jobben - slik at du har råd til å betale for barnehage og briller - kanskje (og da er du heldig) får du råd til å kjøpe deg en ny topp til ansattfesten, som skal holdes den uken. 
Den ansattfesten drikker du og smiler, innbiller deg at alt er bra - men egentlig vil du bare hjem til historien din. Historien, som du identifiserer med hovedkarakterens navn. Her er navnet RAVNA, sentralt for meg. Ravna, og Elida ble mine venner. Da, spesielt birollen, Elida. For i Elida kunne jeg fortelle min historie, hente inn notater fra mine egne dagbøker. 
Innbill deg oppgittheten når din mann sier at han vil lese ditt dyrebare manus, først når det blir antatt. Og så den store, sprengende gleden når manuset faktisk blir antatt - drømmen din er realisert, alle program du ser på, der mennesker er modige nok til å følge drømmene sine, kan legges bort, for du har gjort det! Du har gjort det! Og du kan endelig si til din oldemors barnebarn: "Jeg skulle ønske at oldemor hadde levd til å se dette." 
Innbill deg den hjerteskjærende gleden når du hører din mor svare: "Men, kjære deg, det tror jeg hun gjør."

Innbill deg at bøkene blir lansert, at du er på lansering med mennesker som ønsker deg alt godt. Innbill deg at sorgen du bærer på fra barndommen blir lettere, at du føler at du kan bruke den til å hjelpe andre mennesker. Innbill deg at du er på signeringer, at folk stadig vil vite når neste bok kommer, at de sender intense, personlige meldinger - bare fordi at de kjenner seg så igjen i bøkene at de føler lindring ved det å lese. Innbill deg at du er på God Morgen Norge, slå angsten du sliter med ned i støvlene, føler mestringsfølelse, føler at "dette kan jeg gjøre igjen!"
Innbill deg så at du får en videre kontrakt fra forlaget - de har stor tro på deg, og du kan ikke få takket dem nok, du er blitt så glad i dem alle.




Innbill deg at du hadde skrevet de to neste bøkene, og at forlaget sluttet å svare på mail - ikke for å være slemme, men for å skåne deg. Dette er den harde, tøffe virkeligheten. 
Innbill deg at du er hjemme på juleferie, og hører fra din beste venninne, at noen har sagt: Herregud, det er bare husmorsporno!

Innbill deg at forlaget har nye planer, de tror på deg, de mener du er god, vil trosse det at bokhandlerne ikke selger sammenhengende historier, at du har en stor fremtid. At de er villige til å trykke alle bøkene på nytt, med nytt navn til og med,  bare for å få frem historien.






Innbill deg at dette ikke går, at alle lesere spør om bok nr fire - noen sier til og med at de føler seg lurt. Innbill deg at du gråter, at du så gjerne vil fortelle historien videre.

Innbill deg at du skrev en dedikasjon til ditt forbilde: Til min oldemor Sigrid Margrethe Dahle, født Gansmoe. Dine memoarer inspirerte meg til å fortelle denne historien

Innbill deg at du fikk troen igjen, at du følte at du var nær ved å kunne gi leserne fortsettelsen, at du endelig kunne føle at du ga noe tilbake. 

Og så:

Kan du innbille deg at forlaget nå sier at dette ikke går lenger, bokhandlere vil ikke ha sammenhengende historier, at de må vise deg trygt videre, men at de gjerne vil jobbe videre med deg med enkeltstående romaner - en roman du snart har skrevet halvveis ferdig?  Innbill deg at du gråter igjen.

Hva tenker man da? 

De eneste jeg kan tenke på, er alle de jeg skuffer, ved å si at bok fire ikke kommer enda. 
Men den kommer. Det er planer. Men det blir antageligvis med et nytt forlag.

Jeg er så glad i dere, alle fine lesere, det er dere som gir noe godt til denne teksten. Ikke gi meg opp, vær så snill. 

Ta vare på hverandre!

Mariela

 


 

Litteraturfestival i Lillehammer.

Fantastiske dager i Lillehammer er lagt bak meg, og jeg kan ikke si annet enn at alt var som et idyllisk paradis. Vi lærte, spiste, lærte, spiste, lærte, gikk ut i solen, ble spist opp av mygg, lærte enda mer og ble enda mer oppspist av mygg!!! 

Men, alt i alt, så er dette et minne jeg vil ha med meg videre. Fantastiske, dyktige med- debutanter og inspirasjon fra "de store". Virkelig å anbefale! 










Bilde 1: Publikum
Bilde 2: Debutantkollegaer <3
Bilde 3: Meg - høytlesning
Bilde 4: Tom Egeland - høytlesning
Bilde 5: Hei, sau!
Bilde 6: Meg igjen - høytlesning
Bilde 7: Meg, og Gunhild Haugnes - forlagskollegaer (Kvinnen ved jordas kant)
Bilde 8: Helga Flatland - høytlesning. (Denne dama møtte vi hele tre ganger. Og må si at jeg har lært mye av henne!)
Bilde 9: Marianne Teie (forfatter av Cappelens gode diktsamling: Du bestemmer deg for at dette er et minne.) Og meg, da :P


Igjen: Om dere får muligheten, dra! 


Ta vare på hverandre!
Mariela

Kom mai, du skjønne milde.

Sommeren kom over natten. Hagen fikk jord for fremtidig plen. Pocketbøkene av "Rommet ingen ser" er å få kjøpt, noe som også førte til et lite gavedryss på min dør. Stien i hagen er nesten ferdig, og kunder i salongen er fornøyd og nyklipt til 17. Mai. Nå har jeg ferie fra frisørjobben i en uke, og den uken skal jeg tilbringe med mine med-debutanter for 2017, i Lillehammer, der vi alle forhåpentligvis får gode dager under Lillehammers litteraturfestival. 
Lyse tider, godt humør. Og selv om skrivingen ikke går like effektivt som før, føler jeg likevel at det blir bra.

Et lite bildedryss.  






Ta vare på hverandre!

Mariela

Hagearbeid, ro for sjelen?

Ja. Så var vi i gang. Hagen ser ikke ut etter dreneringen i fjor, og nå er tiden inne for å "rydde opp". Det er søppel, gjørme, stein, plankerester, mose. Og mer mose og gjørme. Den lille plenen vi ikke berørte, trenger likevel en omgang med raken. Vi har sett på inspirerende hageprogrammer på Netflix, hele vinteren, bare ventet på å sette i gang. Derfor kledde vi på de tre barna våre, åpnet garasjen, plukket til oss rake og spade - fremdeles med et smil om munnen - og så utover hagen. Hagen = katastrofen! All inspirasjon og forhåpning vakler, men vi gir oss ikke - vi må få stell!
Kris setter i gang med å grense innkjørselen fra hagen, med steinheller, mens jeg tar med raken bak i hagen, der jeg plukker søppel og begynner en systematisk rakning - jeg gir meg ikke før alt av løv og dritt er borte. Til og med det stusslige trekorset til vår første avdøde undulat - etter bare en uke - blir føyset vekk, mens jeg tenker at om vår nåværende Putte dør, skal han/hun få en bedre grav. 
Alt går fint. Men, så våkner Emrik - på 1 år og fem måneder, som IKKE liker å kjede seg. 
Jeg raker videre. Emrik raker videre - da, selvsagt med min rake. Det går ikke fort, og når lillemann endelig blir lei, og setter seg i sandkassen, tenker jeg - optimistisk - at jeg endelig kan vise fremgang. 
Den gang ei.
Lillemann er lei av å grave med spaden og spise sand - han vil mye heller klatre i naboens veldig høye, veldig bratte, trapp. Det er morsomt, synes Emrik - alle de store barna gjør det, jo! 
Jeg henter ham ned igjen. Han klatrer opp igjen. Jeg henter ham ned igjen, og denne gangen senker jeg brynene og sier strengt: "Nei, ikke lov!" 
... Emrik ler, høyt, og klatrer opp igjen.



Man kan jo si at hagen vår møter en usikker skjebne. Men, en trøst for det mose-kledde landskapet, er at jeg i hvert fall fikk blemme, og trælete hender - blemme, som sprakk!!! (jada-jada "stakkars meg")



Men sånn går det når man raker, og trekkes inn i romanens verden på samme tid. Denne gangen var jeg så forbannet på en karakters vegne, at jeg endte med blemme. ... 



Ta vare på hverandre
Mariela

Gi liv

Av og til er jeg takknemlig for at jeg aldri sluttet å tegne. For nå er det rett og slett tilfredsstillende å kunne gi liv til karakterene i bøkene mine, vise dere dem, slik jeg ser dem inni hodet mitt. Dette portrettet tok tre uker å tegne. Hun er alvorlig men bestemt, hemmelighetsfull - hvilke hemmeligheter bærer hun på?

Dette er, Emine.

Innholdsrike, men utfordrende måneder.

Alle sammen:
Hallo, og beklager så mye for at det er så lenge siden at jeg har skrevet noe her. Man kan jo kanskje si at det jeg trodde ville bli en drømmende hverdag som forfatter - da snakker jeg om den illusjonen alle forfatterspirer har om at; om jeg bare blir forfatter, ja, da kan et gode drømmeliv begynne. Reality-sjokk: Herregud så naiv du er! - sier jeg til meg selv. Det er hardt arbeid, og krevende.

Ikke det - det å kunne fortelle min historie er fantastisk, og jeg er stolt over å ha et slikt dyktig forlag som Juritzen i ryggen. 



Jeg har fått fortelle min historie. En historie som har fått fine tilbakemeldinger. 


Uansett. Nå, som dere som leser bøkene mine allerede vet, har det skjedd en endring i planene for bøkene mine. Planer jeg har stor tro på. 

Bøkene blir, fra etter påske, gitt ut som romaner. Serietittel "Slekten fra havet" blir borte.
Det blir nye titler, men fremdeles samme historie. Kan avsløre at min forlegger, herr Arve Jurtzen har en svert så humoristisk side. Han anla nemlig en tittel-konkurranse: Tittelen som ble brukt på første bok i Slekten fra havet, vant en flaske vin, denne mailen sendte han til alle i forlaget: Redaktør, Pr, Daglig leder og sektretær (jeg tror i hvert fall det). Og gjett hva? 
Arve - Du skylder meg en flaske vin!!! :-)




Gled dere, kjære lesere. Bok 4 om Ravna og Nore er skrevet. Bok 5 om Ravna og Nore er skrevet - dette en bok min redaktør sa til: Mariela, du utvikler deg stadig vekk som forfatter, Det er kjærlig, det er svært mørkt og det er likevel hverdag i det hele.

Nå vil jeg be dere, alle sammen, om å dele historien om Ravna og Nore - selvsagt bare om dere liker historien. Og be vennene deres om å dele videre, slik at historien får et langt liv i det flotte, norske litteraturlivet vårt, fremover.


Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på dere. <3
Mariela




 

Debutantdagene 2017

Fantastiske dager har gått siden jeg sist skrev. Da jeg har innsett at jeg ikke er en superwoman, og har innsett at jeg ikke har så god tid som jeg skulle ønske at jeg hadde, ja, så vil jeg rett og slett bare vise dere et par bilder her, i dag.

Jeg har mine som jeg snakker med. Og ikke alle kjenner meg så veldig godt. Men til og med de ser at jeg er litt ... tja, hva skal man si ... overbelastet, kanskje? Selv om jeg HATER å innse det, så må jeg si meg enig. Det har vært mye gjennom det siste året. Mye som har virket som et jordskjelv på livet mitt, og på familien min. Og selv om dette er drømmen min som har blitt virkelig, er det også den åpne tunellen til offentligheten som ikke bare viser lyset i den andre siden, men som også viser lyset av angsten min.
Jeg fikk min første negative kommentar, for ca en uke siden. Og jeg skulle ønske at jeg taklet den bedre. Her jeg sitter, skulle jeg ønske at jeg hadde vært menneske nok til å bare kunne overse det hele. Men det mennesket har jeg dessverre ikke nerver til å være. Men, man må lære av sine feil. Det gjør også jeg.

Nå vil jeg bare vise dere lysglimt. :-)




En øll etter forfatterforeningens debutanttreff.
Fra venstre: Marianne Teie fra Cappelen damm. "Jeg bestemmer meg for at dette er et minne."
Meg: Juritzen. Slekten fra havet.
Venstre: Marjam Lohne fra Gyldendal. "Jannickeevangeliet"





Og her: Litteraturhusets debutanttreff. Alle debutanter fra 2017, fra alle forlag, leser fra sin debudtbok.
Her er jeg. Og siden jeg valgte å lese innledningen i første bok, Nye veier, var jeg svert berørt og full av nerver, da akkurat denne teksten står meg selv nær.
Men hva klarer man ikke med oppmuntringer og heiing fra andre forfattere?

Ha en strålende førjulstid, alle!


Og ta vare på hverandre!
Mariela





 

Nå må du prestere korrekt nordnorsk!

Da jeg startet denne bloggen, mente jeg egentlig å opprette dere alle, for hver dag som gikk. Min mann så dumt på meg, da jeg sa at jeg også ville opprette en blogg - jeg ville dele de gode, og også negative - øyeblikkene i mitt liv. Jeg startet bloggen, jeg var villig til å fortelle om hele meg - ikke bare overflaten, ikke bare avisartikler, TV og forlagsreportasjer. Jeg ville, uten om det å fortelle min historie, også si til forfatterspirer at det er mulig; ja, det er mulig! Du må bare lytte, skrive, og - skrive, skrive, skrive!
Tidligere har jeg skrevet et ganske direkte innlegg om det å skrive dialekt i dialoger. Mine bøker preges av de kontrastene som slår en leser, da de innser at "snakken er nordnorsk."
Østlendingene har sagt: Det er rart, egentlig, at jeg kan lese en bok og samtidig være nordnorsk!



Og med dette, vil jeg fortelle dere at min redaktør var bekymret for at forlagssjefen, skulle avvise de nordnorske dialoigene, som ga historien sin essens. Men vet dere hva? Han gjorde ikke det! Jeg tror - uten at jeg egentlig ikke fikk de eksakte ordene - at han så den litterære forsterkningen. Redaktøren min ble glad, jeg ble glad. 

Helt til at jeg fikk denne:

Nå må du skrive korrekt Nord Norsk! Det du presterer

er en dialekt jeg aldri har hørt på Andenes, eller i Nord Norge!

Selv er jeg fra Harstad, og har temmelig nøyaktig samme dialekt som du!



Så hva syns dere? 


Jeg tenker i hvert fall, at dialekten må kunne skrives på et vis som gjør det mulig for hele landet å ta glede av det.


Nå blåser jeg meg veldig opp her, og jeg burde sikkert egentlig bare ha oversett hele greia. Første og siste gang. 



Klem fra meg
Ta var på hverandre, og vær SNILL!

Mariela

 

Nå drar jeg hjem, God Morgen Norge!

Som jeg tidligere har skrevet, så hadde jeg store nerver før jeg skulle på God Morgen, Norge. Jeg tenkte, blant annet: Hva skal jeg si? Hva om jeg sier noe dumt? Hva om jeg gjør den største bommerten i forlagets historie? Osv ...

Jeg sto opp klokken 04.15 for å gjøre meg halvveis klar. Jeg måtte ha en kopp kaffe, noe i magen - selv om det bare ble en smoothie - og en gjennomgang av notatene jeg hadde skriblet ned. Da gubben sto opp, spurte han om jeg var klar. Jeg svarte: Jeg vet ikke.

Vi tok toget inn til Oslo sammen. Kris jobber med det nye Nasjonalmuseumet, og tar denne ruten hver dag. Han sovnet - noe jeg mistenker at han gjør hver dag. Selv satt jeg med blikket festet ut av vinduet, hørte på musikk, og forsøkte å beordre meg selv om å roe meg ned.
na
Jeg hadde avtalt å møte Sigbjørn (PR-ansvarlig fra Juritzen) på Baker Hansen, rett ved Nasjonalmuseum stasjon. Kris dro på jobb, og jeg og Sigbjørn gikk snart mot lokalene til God Morgen Norge. Døren ble åpnet av en dresskledd vakt, og etter en heistur, så jeg snart inn i et studio, som jeg kjente så veldig godt fra min TVes morgentimer.
Jeg har alltid trodd at "bakrommet" til God Morgen Norge var stort. Se for deg min forbauselse da dette rommet viste seg å være et rom på størrelse med et gjennomsnittlig bad. Bare den kjente logoen fikk angsten min til å blusse opp - noe jeg hadde fryktet at den ville gjøre. Og da jeg satt i sminken - der en erfaren sminør var i ferd med å "åpne opp" øynene mine, og jeg hørte på TV-skjermen på veggen - som viste det direkte opptaket - sa " Snart skal vi møte 26 år gamle Mariela ... " Ja, da var jeg på tur til å si: " Unnskyld, men jeg går hjem nå. Jeg MÅ gå hjem nå!"

Det var som om noen hadde kastet et brennende laken på ryggen min, og jeg ville riste det av meg. Dette ville aldri gå - jeg kom til å drite meg ut på direkte TV!!!

Da jeg var ferdig hos sminkøren, og kom ut i rommet "på størrelse med et bad" igjen, sa jeg at jeg måtte sette meg. Om Sigbjørn så at jeg var på randen til overgivelse, får jeg nok aldri vite, men han sa:
"Jeg tror vi går ut i studioet nå!" Og jeg fulgte etter. Selvsagt måtte jeg det. (Det var nå nyheter - heldigvis!)

Jeg ble geleidet til "langbord-settingen." Og der satt programleder Espen Fiveland og ønsket meg hjertelig velkommen. Filmteamet spurte også om hvordan jeg hadde det, og da jeg ærlig sa at jeg var alt for nervøs, fant de en måte å berolige meg på. Man kan jo si at Espen begynte intervjuet allerede under nyhetene - noe som ga meg ro, da selve direktesendingen startet.

Jeg fikk høre at det gikk bra. Og; "man skulle tro at du ikke har gjort annet enn å opptre på TV."
Jeg er så glad for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk. Og selv om jeg kanskje virket rolig, ja, så var jeg veldig nervøs. Jeg var der for å snakke om bøkene mine - det kjæreste jeg har, bortsett fra min familie og venner. Så, ja, alvoret gikk innpå meg.
Men da jeg var ferdig, og jeg og Sigbjørn var ute av lokalet, tenkte jeg: HAH! Ta den, angst! Der viste jeg deg!



Her er linken til hele de 7 minuttene på God Morgen, Norge:
http://www.tv2.no/v/1241335/


Ta vare på hverandre! Og husk: Vil du, så klarer du det!

Mariela

Angst. God Morgen, Norge.

Hver måned blar jeg om i den egenbestilte kalenderen vår. Og hver måned er det en ny rød skrift som møter meg. Da snakker jeg ikke om søndagene - som min 4 år gamle datter er så stolt av å forklare for meg og min mann - men det jeg selv har skrevet med rød skrift. Ting jeg må huske - tinge jeg absolutt ikke må glemme.
Som om jeg kunne ha glemt det, om jeg hadde prøvd ... men man kan aldri ta for få forhåndsregler.
Det kan stå alt fra: "Lansering, bok 1" "Lansering, bok 2" "foreldresamtale" "grilling med skole (eller) barnehage" osv. Denne måneden sto det: "Lansering, bok 3" og "God Morgen, Norge."

Da jeg gikk inn i denne måneden, satte jeg meg noen mål:
1. Gjøre ferdig bok 4 i Slekten fra havet - som har fått navnet "Risset i sand."
2. Bestille flyreise hjem til jul.
3. Komme godt i gang med bok 5.

Hva kan gå galt? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Som jeg sikkert allerede har nevnt, bygger vi på huset - 60 kvadrat, om jeg har glemt å skrive det. Jeg trodde at dette ikke ville gå utover skrivetiden min, men der tok jeg feil - selvsagt gjorde jeg det. At jeg trodde noe annet var rett og slett naivt. MEN - vi trenger det, og jeg beundrer min mann for hans pågangsmot. (Han gjør alt selv.)
Det jeg i hvert fall ikke hadde forutsett, var at vesle-jenta mi skulle falle mot en stein, for så å måtte sy to sting. Heldigvis slapp hun unna det uten hjernerystelse. Nå er bandasjen av og stingene fjernet. Tøffe jenta mi taklet alt med stor ro - OG, med et smil.
Etter dette var redigeringen med bok 4 i gang for alvor. PR-ansvarlig for forlaget ringte innimellom for å holde meg oppdatert på hva som skjedde/skulle skje. Og selv om jeg følte at bok 4 tok alt jeg hadde av krefter, føltes det rett og slett fantastisk, da jeg kunne sende manuset inn for språkvask, til min redaktør. Jeg kan ikke annet enn å "krysse fingrene" for at de vakre leserne vil like den like godt som jeg selv har endt opp med å gjøre.

Som jeg skrev, allerede i mitt første innlegg her på bloggen, har jeg slitt med angst. Det begynte da jeg flyttet fra Nordland til Oslo, og min fastlege mener bestemt at det var på grunn av miljøforandringer. Jeg har alltid vært åpen om det at jeg går på medisin for dette - jeg mener at dette temaet ikke skal forbli tabu, men løftes frem slik at uforstående skal slippe å undre seg.
Som sagt, så krevde bok 4 mye av meg. Jeg var nesten ferdig da angsten, uten forvarsel, slo i gjennom medisinen. Det skjedde i dag, da jeg sto og studerte nye tannbørster til barna mine, på matbutikken, under helgehandelen. Mannen min, som har sett dette før, så på meg og spurte om alt var bra. Jeg nikket, så meg rundt, og svarte:
- Jeg må hjem. Nå!
Han nikket, og vi betalte i en fart.
Da jeg kom hjem, ble jeg sittende med hodet tilbakelent mot en pute i sofaen, så-og-hørte på at alle de tre barna mine herjet og lo - overtrette som de var - mens jeg bestemt ba hjerteslagene om å roe seg, puste dypt - inn og ut. Jeg ville ringe noen - ville snakke, selv om det føltes tungt å snakke - men bestemte meg for å late som ingenting. En av fordelene med å ha levd med angst - i nå - 6 år, er at man vet at det ikke er fysisk skadelig - det verste som kan skje er at man besvimer. Dette hjelper, når man lener hodet tilbake og snakker beroligende til seg selv. Glem hva andre tenker om deg - bare pust!

Da ungene hadde lagt seg - for en gangs skyld uten å protestere - ble jeg sittende i sofaen og se på den lukkede PC-en. Jeg visste at redaktøren min hadde sendt meg manus i retur med gjenstående spørsmål, men hjertet hamret så fælt. Det rare er, at da jeg åpnet lokket, trykte opp filen med manuset og begynte å lese - ja, hamringen roet seg.
Jeg smiler litt her jeg sitter. Jeg er sikker på at jeg - om 20 år - kan se tilbake og tenke: "Herregud, så mange psykolog-timer jeg sparte på å skrive."


(Bildet: Google.no)


God Morgen, Norge? tenker du kanskje, nå? Ja. Jeg er å se på God Morgen, Norge, TV2 - Nå, Tirsdag 24. Oktober, ca kl 08.10. :-)

Ta vare på hverandre!

Mariela



 

Når gubben fyller år.

https://www.facebook.com/kristoffer.steensrud?timeline_context_item_type=intro_card_relationship&timeline_context_item_source=100000328766963&pnref=lhc


Da jeg snakket med Cecilia Samartin, gjorde hun meg oppmerksom på en ting: Din mann, og din far til dine barn, er din klippe.
Og jeg er så enig. Hadde det ikke vært for deg, Kristoffer, så hadde jeg aldri kunne gjøre det jeg gjør.




I dag fyller du 34 år, men du er likevel som en 20-åring i sinn, elv om du har tre barn og ei vanskelig kjærring.

Uansett hva som skjer - jeg elsker deg. Du er min, og jeg er din!


Gratulere med dagen! Mange klemmer fra meg og våre tre barn.

Min sønn på 6 år: "Det var en gang en skriver."

Mine to eldste barn spør stadig vekk om hva jeg gjør, når jeg sitter hypnotisert til PC'en. Spørsmål som:
"Hva gjør du nå, mamma?"
"Skriver du på bøkene dine nå, mamma?"
"Kan du skrive en bok til meg, mamma?"
og
"Hva skriver du nå, mamma?"
Det skal også sies at de er svert opptatt av dette at mamma skriver bøker. Når de går inn i en bokhandel (som i hovedsak lokker via fargerike leker og skole-tilbehør) ser de først på det som er for barn - men - før de går ut igjen, har de gjennomsøkt alle bordene og hyllene for det gjenkjennelige - nemlig mammas bøker. De fleste gangene hopper de opp og ned og roper ut som to små minions: "Mamma, mamma - her er boken din!" Andre ganger lusker de rundt bordene i gjentatte sirkler, for så å spørre: "Hvorfor er ikke bøkene dine her, mamma?"
Og hva svarer jeg da? Skal jeg si rett ut, som det dessverre er i denne tøffe bransjen - at enkelte bokhandlere enkelt og greit ikke ønsker mammas historie? Har det noe med at dialogene er skrevet på nordnorsk?

Det skal sies at jeg først skrev den første boken i Slekten fra havet, med dialoger på bokmål. Men selv jeg - som da ikke en gang var debutant - så at dette ble helt feil. Sjarmen ved det nordnorske språket, mitt språk, måtte til for å gjøre samtalene ekte - og da sikter jeg ikke til banning, for det er det ikke overveldende mye av i bøkene. For - av min erfaring, burde forfattere skrive med sin egen stemme. Om en Bergenser skal samtale på Stavangersk, blir det bare feil! Og om du nå lurer på om nettopp DU vil klare å lese de nordnorske dialogene, østlending som du er, så er svaret: JA!
Jeg bor selv på Østlandet, og de som har vokst opp med den østlandske talemåten - da nærmest bokmål - har rett og slett blitt vant til dialekten, og deretter følt det som om boken har fått grundigere personlighet.

Tilbake til min sønns nye - innkjøpt av bestemor - skrivebok:




Sander spurte meg om jeg ville høre en historie. Og jeg svarte selvsagt ja. Da åpnet han den nye skriveboken sin, og leste:

Eventyret om skriveren. Det var en gang at en skriver satt opp og skreiv om sin lange reise. Et eventyr. Slutt.



Det var i hvert fall det han leste.


Så, jeg er uansett glad for å kunne være et forbilde for min sønn. :-)

Ta vare på hverandre!

Mariela

"Eventyr" Bildet på en dag.

Høstmøte med forlaget.

"Åpen scene, lett å finne når du går av toget."
Vel, for en som er vokst opp i havgapet, og dermed nesten ikke vet forskjell på hvilken side man skal gå av på, på toget, er ikke dette en betryggende beskrivelse. Jeg spurte selvsagt Kris pent om han kunne kjøre meg inn til Oslo, men - som jeg forstår - nei, det blir for sent for ungene. Følte meg ikke akkurat som mommy of the year, akkurat, men jeg var så nervøs at jeg bare måtte spørre. Så, med kampinstinkt uten like, sjekket jeg google-map, og endte opp med TOTAL forvirring. Det eneste jeg forsto, var at jeg måtte gå av toget på Olso S. Vel. Oslo sentralstasjon - så hva?
Anne Kristin ble min redning (min redaktør.) Snill som hun er, foreslo hun at hun kunne møte meg på togstasjonen, for så å vise meg veien. Gjett hva jeg svarte!?

Det viste seg at det var ren lykke at hun møtte meg, for jeg hadde ikke funnet frem uten henne. Men til slutt ankom vi åpen scene på rockefeller - etter et kort besøk i en bowlinghall i samme bygg; der vi spurte pent etter veien. Juritzen og Vega forlag hadde rigget til en fin atmosfære - med lilla lys, en scene, langbord og bord med goodie-bager.


(Bilde av de to goodie-bagene jeg snappet med meg hjem.)

Mat ble servert, og god drikke sto på bordene. Jeg vurderte sterkt å begynne og jobbe i bokhandel! Vi satte oss med resten av gjengen fra Juritzen; Sarah, Jørgen, Robert, representanter fra Vega forlag, Cecilia og hennes agent, Arve, Edvin og Sigbjørn. Fantastisk fint å møte mine forlags-kollegaer, absolutt!

Etter at alle hadde fått noe å spise og funnet plassene sine, åpnet Vega forlag "forestillingen." Jeg fikk blant annet med meg julegave til fattern - men vil ikke avsløre for mye, det skal jo tross alt være en overraskelse. :-D

Tur etter tur ble vi "ropt opp" av Sarah. Vi snakket om bøkene våre, om hva som har inspirert oss, kort om hva boken - i mitt tilfelle bøkene - handler om, og ellers forskjellige spørsmål.



Er det noe jeg bare digger, er det å høre andre forfattere fortelle om seg selv, sin arbeidsrutine, og om bøkene sine. Bøkene er som barn for oss, og når de får liv - ja, da er vi stolte foreldre.

Etter at fremstilling av bøkene var ferdig, ble vi forfattere sittende igjen for å snakke om bøkene våre. Med Jørgen Jæger og Cecilia Samartin i rommet, ble jeg rent glad da flere også kom til meg for å få en signatur. En av dem var forfatteren bak julegaven til papsen, og da var jeg snar med å spørre om det samme i retur. For meg var det en nesten uvirkelig, lykkelig transe; bokelskere, som gikk frem og tilbake, spurte etter signaturer, snakket om bøkene sine, smilte og lo. Det skal mye til for å måle seg med dette!



Meg og Cecilia. Og jeg må bare si det; denne kvinnen er bare helt fortryllende! Jeg snakket med min redaktør om henne, og det AK kunne si, var at: Når man møter Cecilia, så føler man at hun ser deg med hele seg; man føler at for henne, der og da, er det DEG. Og jeg kunne ikke ha sagt det bedre. Hennes siste roman - Skjønnhet for aske - står som første leseopplevelse her. Og da jeg fortalte henne at jeg hadde en mor som var veldig glad i bøkene hennes, sa hun: Hils din mor, og fortell henne at hun har en fantastisk datter!

Måtte selvsagt også sikre meg en signatur fra mine to andre forlags-kollegaer - Jørgen Jæger og Robert Næss. Utrolig dyktige innenfor sitt yrke! Jeg har lest Roberts bok - Byrået for ikkehendelser - for min eldste sønn, og han sperret opp øynene i spenning. Nå har jeg også spurt pent om han ikke kan signere enda en bok, som jeg kan gi vekk til jul - noe han gjorde med et smil.




Det var en utrolig opplevelsesrik kveld, og da Sarah også fortalte at de hadde fått mange gode tilbakemeldinger på bøkene mine, var kvelden komplett! Tusen takk, Juritzen, for at dere valgte å satse på meg og min historie!

Og takk til denne dama, AK, som ikke bare sørget for at jeg kom frem til riktig sted, men også fulgte meg tilbake til toget! (Ja, jeg er helt elendig når det kommer til å finne frem! Haha.)






En sliten, men absolutt fornøyd forfatter! :-)

Ta vare på hverandre!

Mariela

Kjapp-sjekk-forfatter.

Allerede i juni, fikk jeg tilbud om å delta på dette. Det er altså et møte med bokhandel-frikjeden (altså de bokhandlerne som ikke er innenfor de store kjedene.) Jeg svarte selvsagt ja med en gang, og er veldig glad for det, den dag i dag.

Opplegget går ut på dette:
Hver forfatter får tildelt et bord med tre stoler. På den ene stolen sitter forfatteren, på de to andre stolene, sitter representanter for bokhandlere. Lederen av opplegget ringer i en bjelle (Ja, en ordentlig bjelle! Kling-klang-kirkeklokkebjelle!) Og så har forfatteren tre minutter på å fortelle om boken sin - i mitt tilfelle, da, hele serien på tre min. Tre minutter går, og bjellen klinger igjen, og så skifter bokhandlerne bord. Ja, dette er virkelig en speed-date med en forfatter - i mitt tilfelle; med bokhandlerne.
Men selv om det var stressende, var det også ... hva er ordet? ... MORSOMT!
vil anbefale alle forfattere å være med på dette.
Det var også hyggelig å møte andre norske forfattere. Bak meg satt Cecilie Enger, og jeg kunne ikke annet enn å rose henne for bøkene hennes. En veldig hyggelig dame, om jeg får si det selv.

Neste uke er det lagt opp løp til Juritzens høstmøte. Der skal vi spise middag, snakke om bøkene våre til blant annet bloggere, anmeldere og bokhandlere? Har ikke fått alle detaljene enda, men jeg gleder meg! Der vil jeg også få møte flere av de andre forfatterne til Juritzen forlag, blant annet Jørgen Jæger og Cecilia Samartin. Blir rett og slett litt starstrucked! :-D

Ha en nydelig helg, alle sammen!
Mariela

 

Lørdagskveld.

Lørdagskveld - den beste kvelden i uka, spør du meg. Vi har hatt planer hver helg i det siste, og det fortsetter videre utover høsten. Men nå - akkurat i disse timene før ungene legger seg, er roen senket og barnetv-godter knasker i barnas munn - vel, ikke baby sin, da.

Jeg benyttet meg av ungenes oppmerksomhet for Tven, og spurte min mann om han "kunne være snill å henge opp noen hyller for meg?" 

Joda, han lunne da det, svarte han med et sukk. Et sukk som ble betraktelig dypere da han fikk se hyllene jeg hadde i tankene. 

Det ble rett og slett en slik typisk scene; litt lenger opp, nei, litt ned igjen - og til siden! Og selv om jeg til slutt nærmest kunne se at det røyk av ørene hans, ble det fint, syns jeg. 

 

Det tredje dåpsbildet kommer senere.

 

I nederste hylle står et av de nye skolebildene av Sander, som kom i posten i dag. Alltid stas med fotografering i skole og barnehage!

 

Ha en videre fin helg, alle sammen!

Mariela

Vil gjerne melde meg som barnebok- illustratør. Og voksenbok, om ønskelig.

Som dere har sett tidligere, elsker jeg å tegne. Jeg har tegnet siden jeg var liten - som mange andre, sikkert, men jeg har også utviklet dette ønsket.
Jeg må ærlig si at jeg aldri har tegnet for bøker før, og jeg har ikke annen utdannelse enn 1 års design og håndtverk. Men jeg vil likevel prøve meg. (Se gjerne bildene mine her på bloggen, og-eller- på facebook og instagram - som dere finner på min profil.  Som dere da ser, er mine bilder ganske "vakre, og virkelige" Men jeg har også kunnskap om manga og disney-retning.

 

Kjære Gisle Harby, takk!

Da bøkene mine endelig var i salg, og positive tilbakemeldinger kom plingende inn, satt det fremdeles en stygg kar på skulderen min. Den stygge karen hvisket stygge ord i mitt øre, ord som ingen vil høre. Mye av dette skyldes mitt tidligste møte med den brutale nettverdenen.

Det har seg altså slik at:

Da jeg fremdeles skrev på manuset til Slekten fra havet, (jeg hadde ikke sendt det inn til forlag enda), følte jeg at jeg trengte å "snakke om prosjektet mitt" - som sikkert mange forfattere føler på dette tidspunktet. Og dette endte med at jeg delte mine drømmer med en facebook-gruppe, med navn; Norske serier diskusjonsgruppe. Jeg la ut om ideen min. (ikke avslørende fakta, selvsagt, men litt om ideen og navnene til hovedpersonene.) Du kan tro jeg ble glad da flere svar tikken inn. "Ja, dette vil jeg absolutt lese." "Spennende!" "Så fint med ny serie fra Nordland!"
Det ble litt diskusjon ang hovedkarakterens navn - som da bare var Ravn, og ikke Ravna - som vi kjenner henne som nå. Men etterpå satt jeg likevel igjen med sikkerhet om at dette hadde vært det rette å gjøre.

Det gikk nesten et år, og på denne tiden hadde jeg fått antatt mitt manus. Og det første jeg ønsket å gjøre, var å fortelle mine med-lesere (jeg har alltid likt å lese serier, blandet med hemmelighetsfulle romaner) i denne samme gruppen. Jeg ville fortelle dem, la dem vite at de hadde vært en del av det å gjøre drømmen min til virkelighet. Så, jeg la ut et bilde av omslaget av Nye veier, og skrev at; "Det gikk!" "Jeg er en av dere - en leser, og jeg klarte det!"

Jeg har vært svært glad i denne gruppen, helt siden jeg ble medlem, for flere år siden.

Jeg fulgte med på responsen de første timene. Fine kommentarer ploppet opp. Men da jeg våknet dagen etter, og prøvde å finne igjen tråden, fant jeg ... ingenting. Administrator hadde ikke bare slettet innlegget mitt, men også slettet meg fra hele gruppen. Når jeg søker på gruppens navn, den dag i dag, kommer ikke gruppens navn opp.
I ettertid skjønte jeg at jeg hadde drevet med det noen kaller: Skamløs selvreklamasjon - noe jeg, med hånden på hjertet - kan si at jeg ikke var viten om før jeg ble forfatter. Jeg så min feil, og selv om jeg syntes at det kanskje var litt drastiskt å eliminere meg fra hele gruppen, sendte jeg en personlig melding til en av administratorene, der jeg ba om unnskyldning. Men ... ingen svar.


Dette ga meg en dårlig start ved det å være forfatter. I det jeg så at jeg var slettet, sank selvfølelsen. Spørsmål som; er ikke historien bra? Hvorfor vil de ikke ha meg? Hva er forskjellen på meg og de andre serieforfatterne? Er det bare på grunn av at mine bøker blir gitt ut i hardperm og bokhandel? Er det derfor denne gruppen ikke ville ha noe med meg å gjøre? Denne gruppen, som jeg så på idealet av grupper for serieelskere, som jeg selv er ...

Jeg sa ikke noe om dette til forlaget. Jeg var redd for å høres ut som en "sårbar debutant" - noe jeg nå kan innrømme at jeg faktisk var.

Jeg har som sagt lest serier. Og da jeg begynte å skrive min egen, tok jeg kontakt med min favorittforfatter, innen nettopp serier. Denne forfatteren har gitt meg gode råd, råd som jeg tok til meg, og limte fast til hjertet mitt. Og da serien min var antatt hos Juritzen, (jeg er SÅ glad for at jeg havnet der. Oppfølgningen kunne ikke vært bedre!!!) tok jeg kontakt med denne forfatteren på nytt.
Jeg snakket med henne på telefonen, og hun hadde mange gode råd å komme med. Råd jeg vil ta med meg, resten av min tid som forfatter.
Jeg fortalte henne om utkastelsen av gruppen, og at jeg følte meg litt sårbar på grunn av det. Hva var galt med mine bøker? Hvorfor reklamerte gruppen med at medlemmer faktisk kunne komme i kontakt med forfattere, ved å melde seg inn, for så å kaste MEG ut? Hva hadde de, som ikke jeg hadde? Hva kunne jeg gjøre for å bli bedre? GUD, som jeg ønsket å finne et svar på dette.
Den kloke kvinnen fortalte at jeg ikke måtte bry meg om den gruppa. At jeg skrev på min egen måte, og at ingen kunne ta dette fra meg. FOR en klok dame. Om jeg blir halvveis så klok som henne, er jeg glad. Kjenner at jeg blir litt berørt her jeg sitter, så jeg får fortsette.

Jeg spurte henne om hun ville lese boken min. Men regler, fra forskjellig forlag, går litt i kræsj med dette. Men av henne fikk jeg et tips om en som kunne lese min første bok, og som har lest nesten alle - eller er det kanskje alle - norske serier som er å få kjøpt i Norge - nemlig Gisle Harby. Hun fortalte meg at Gisle etter hvert har fått et øye for hva som vil funke, og hva som kanskje trengs litt ekstra arbeid med - siden han har lest så amnge, og dermed har mange å sammenligne med. Hun ville nevne meg for Gisle, sa hun, og jeg satt igjen og bet negler.

Mange ser på forfattere som et opphevet symbol i samfunnet, men dette stemmer ikke. En forfatter er INGENTING uten en leser - så for oss, er det DERE som gjelder. Jeg har skrevet om dette tidligere i bloggen, så jeg skal ikke gjenta meg selv, men en kort repetisjon er; en forfatter kan ha så mange gode anmeldelser, så mange reklamer, så mange gode ord fra et forlag ... men det er leseren som teller. Det er i hvert fall LESEREN JEG skriver til. Leserens fantasi påvirker til og med skrivingen min. Jeg tar hensyn til min leser når jeg skriver - jeg gjør plass til at leseren kan utfolde fantasien sin - jeg vil at leseren skal få det beste innblikket. Så selv om jeg kanskje ønsker å skrive at min karakter har; poser under øynene, en bulk på nesen, rødt, brusende hår, som får henne til å se ut som en sau rett før klippingen, nøyer jeg meg med å beskrive personen som; rødhåret og sliten - for da får leseren mulighet til å vinne på å se karakteren for seg - på sin egen, personlige måte. Dette er viktig. FOR; hvor mange klager ikke på utseende til rollene i filmer som er basert på romaner? Trenger jeg si mer?

Men nå snakker jeg meg bort, saken er; Jeg tok kontakt med Gisle Harby, som straks sa at han følte seg beæret over å lese min bok og komme med en tilbakemeld. Hele tiden, mens jeg tenkte; NEI, det er MIN ære, Gisle!

Han fikk tilsendt en innbundet bok av NYE VEIER av Juritzen, og dagene gikk ...

Dagene gikk enda mer ...

Jeg begynner å føle det på samme måte som jeg gjorde da jeg ventet på svar fra forlag - var manuset godkjent eller refusert?

Nå hadde det gått noen uker.
Likte han boken så dårlig at han ikke ville svare meg en gang? Så han på samtalen vår som en vits, etter at han hadde lest boken? - JA, som sagt, jeg er en svært nervøs person. Sikkert litt overnervøs til tider. Jeg tenkte hele tiden på at denne mannen hadde lest alle andre serieromaner - serier som jeg selv er stor tilhenger av.

Flere tanker kom: Hva om jeg ikke kan kalle meg serieforfatter? Hva om jeg bare er en bløff?
JA - det gikk så langt. Du skjønner kanskje nå for en pyse jeg er. xD

Men så:

En melding fra Gisle på den blå boblen i messenger:

Hei Mariela! Beklager for veeeeldig sen tilbakemelding! Men tror ikke det gjør noe, for fytti rakkern for en skrivekunnskap du har! Jeg er helt bergtatt av din første bok! Jeg forstår at dere serieromanforfattere har litt dårlig selvbilde, men stort sett er dette uten grunn. Du har all grunn til å være fornøyd!

Jeg liker best din skildring av menneskene. Vi blir godt kjent med dem i første bok. Og dette legger et godt grunnlag for bøkene videre. temaet ditt er også uvanlig, og veldig spennende! :-D





(Meldingen er kopiert direkte. Og bildet er hentet fra Gisles facebookprofil.)


Så, det jeg vil si til deg, mens "alle andre hører på" er - TUSEN TAKK! Takk for at du gir leserne et ansikt. Og ansiktet ditt, har absolutt oppnådd høy tillit. I hvert fall hos meg - som serie-leser. Jeg leser alle serier du anbefaler. Og takk, Gisle, for at du ga meg selvtilliten tilbake - nå kan jeg i hvert fall håpe at jeg er like leservennlig som de andre, fine, serieforfatterne.
Igjen - mange tusen takk! Takk for at du er den du er!


Ta vare på hverandre!
Mariela

Mitt møte med bokkjeden Notabene.

Jeg hadde akkurat stappet den siste skjeen med pære-eple-youghurt i munnen til baby, da telefonen ringte:
"Hallo! Har du muligheten til å være med på en Notabenemesse om ... ja ... på torsdag?"
Jeg blunker fortumlet mens jeg prøver å regne ut hvilken dag det er, og kommer forfjamset frem til at det er tirsdag - altså, om to dager. Tusen tanker flyver gjennom hodet: Hva er en Notabenemesse? Hva skal jeg gjøre der? Å herregud, må jeg klargjøre noen form for foredrag på to dager?! Man kan jo si at jeg er litt overnervøs av meg, men samtidig synes jeg det både er hyggelig og fascinerende, det å få snakke om bøkene mine - og, det å møte lesere. Så, jeg svarte klart ja på rappen. Og da jeg hadde lagt på med både Sigbjørn og Edvind - pr, Juritzen - så jeg meg litt rundt i rommet, før jeg kom på en vesentlig ting: Jeg må jo ha barnevakt!
Heldigvis er min nylige pensjonerte svigerfar alltid hjelpsom. Han sa ja med en gang, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig.

Det viste seg at jeg ikke hadde trengt å bekymre meg. For selv om jeg slet litt med å finne frem på Thon hotel - Oslo airport, kom jeg rett inn i en verden som gjør meg rent lykkelig - verden der jeg får snakke med leserne. Jeg fikk også hilse på min skrive - og - forlagskollega, Robert Næss, som nå skriver på "Byrået for ikke-hendelser". Hans første bok i en serie for barn rundt 11 år, er "Zombieutbruddet." Jeg spurte ydmyk om jeg kunne være så snill å få med meg en signert bok av ham. And guess what?! Jeg fikk en! (YES)
"Søkkanes god" - om jeg får uttrykke meg på nordnorsk - var han også til å signere. Mens jeg jobbet meg gjennom min blanding av løkke - og - normal - skrift, hørte jeg en "SWOSH" av en lyd ved siden av meg. Tror jeg må øve litt *kremt-fnis.*



Jeg koset meg. En time gikk, flotte mennesker kom for å få en signatur. Det fineste var, da flere av representantene ga hyggelige tilbakemeldinger. Jeg snakket med to representanter fra Tromsø, og vi ble enige om at vi må få til en signering der. Noe som jeg er beæret over å bli spurt om. En ung kvinne fra Sortland, ga meg også ord å leve på i lang tid: "Det er så mange som spør etter bøkene dine. Jeg måtte bestille på nytt igjen, rett før jeg dro hit."



da køen var forduftet, hadde vi enda litt tid igjen, så vi gikk inn i rommet der arrangørene hadde sørget for flotte stander. Alt i alt så det ut som en Notabene-bokhandel, inne i hotellet. Mennesker fra hele landet satt rundt border i det mørke rommet - kun standene var opplyst - og moderne musikk tonet i behagelige rytmer i bakgrunnen. Det store rommet luktet som i salen på en festival - men da i sin første time, før svettelukt, øll, sigaretter og støv har gjort sin inntreden. Jeg fikk se igjen de blide ansiktene som hadde hentet bok hos meg tidligere, og at på til, fikk jeg snakket mer med Robert. (Jeg har en stor respekt for mine medforfattere. Det er et kravstort yrke, og det må respekteres.)
Og da snakken tok til, og pr-ansvarlig Edvind kunne fortelle at jeg var sammenlignet med Wassmo, av Haugenbok, ble jeg faktisk litt stum.
"Hvor står det?"
Dette var alt jeg klarte å si.
"På plakaten. Så du det ikke? Anmeldelse fra Haugenbok."
" ... "
Vel, hva sier man til slikt? Jeg kan påstå at jeg er uvanlig opptatt av detalje og dybde i dialoger, men dette klarte jeg ikke svare på. Gleden var rett og slett for stor.

Alt i alt, var dette en happening som jeg ikke ville vært for uten. Og bare for å ha nevnt det; da jeg kom hjem og viste Roberts bok til 6-åringen min, så han på meg med trillrunde øyne av ærefrykt:
"OI!"
Jeg gleder meg til å lese den for ham.

Må til slutt legge til den fine anmeldelsen som var i Andøyposten i dag:



Kjære Anitha - tusen takk! Dine ord gjorde dagen min!
Det er dette jeg skriver for - opplevelsen av å lese; av å kunne leve seg inn i en annen verden, føle at en er der.



Ta vare på hverandre!


Mariela

Møte med Notabene i morgen.

Da har jeg akkurat gjort meg ferdig med å skrive referat av de neste tre bøkene. Spennende! Blir rett og slett ivrig her jeg sitter!
I morgen bærer det til Thon hotel, Oslo airport, der jeg skal møte bokhandlerkjeden Notabene og snakke om bøkene mine, sammen med flere forfattere. Må innrømme at jeg er temmelig nervøs. Men, som min familie, og mine venner sier; - Det går sikkert helt fint! Så, i morgen er det bare å sette lillemann i babystolen sin, og la ham gjøre det sindsykt spennende; nemlig, se mamma sminke seg! -,-



Ha en riktig fin natt!

Forfatter uten bokhylle.

Hah! Jeg ler når jeg tenker tilbake:
Jeg fikk besøk av en journalist fra Eidsvoll blad, og etter intervjuet spurte hun meg om bokhyllen min. Jeg husker at jeg så ned på babyen, min Emrik, og lo litt.
"Jeg har ikke bokhylle i stua."
"Hva? En forfatter uten bokhylle?"

Ja ...

Jeg vet at en bokhylle kan fortelle mye om hvem som eier den; man kan se hvilke bøker som står der, ofte er det flere av samme forfatter. Og om man er kjent ved den forfatteren, vet man også at det mennesket liker det denne forfatteren skriver om. For eksempel; jeg elsker Lucinda Riley, som ofte skriver drama; fortid og nåtid som møtes, en hemmelighet som skal nøstes opp i, og kjærlighet - selvsagt. For hva er en bok uten kjærlighet? Det trenger ikke å være kjærlighet mellom mann og kvinne, men kanskje kjærlighet mellom en bror og en søster, en mor og en datter, eller kanskje til og med en gutt og hans hund?



Bøkene mine er nå endelig på plass i en bokhylle i stua - jeg måtte bare på Ikea en tur først. :-D



Men nå er den på plass. Og jeg vil ønske dere alle en riktig god helg!

Jeg skal kose meg med min familie i helgen. På søndag kommer Kristoffers onkel for å hjelpe til på nybygget. Gleder meg veldig til det står ferdig.


BTW;

Lille baby Emrik er 7 mnd i dag:




Ooog; jeg skrudde møblene selv (!!!) Girlpower!




Ta vare på hverandre - det er så viktig!

So long 

Slekten fra havet, bok 3 - Vågemot.

Det er natt, og jeg sitter her ved PCen, mens jeg tenker over mine saker og ting. I stunder som denne tar jeg meg selv i å høre på litt sentimentale låter - jeg vil nærmere det som plager meg. Og ved hjelp av musikk, kommer jeg et godt stykke på vei. Jeg vil, spontant, så gjerne skrive noe som betyr noe. Jeg vil trøste alle de som trenger trøst. Jeg vil gi dem et håp, en stemme, som kan hjelpe dem til å se at ting vil bli bedre med tiden. Tiden er vårt beste våpen mot smerte, tiden vil kanskje ikke kurere, men den vil hjelpe deg til å se at det finnes andre ting - vakre ting - som er verdt å se og føle på.
Jeg føler ikke at jeg er riktig klar til å snakke åpent helt enda. Men jeg vil likevel si til alle dem som har det vondt, at; ikke vær ensom, for du er ikke alene!


Jeg må få unnskylde om du syns jeg er litt vel sentimental nå. Jeg blir som oftest slik etter at jeg har skrevet ferdig en bok. Ja, bok 4 i Slekten fra havet er ferdig. Og det har vært en bok som har krevd hele meg - både tid, følelser og selvinnsikt. Og de som har lest bøkene mine, vet at det ligger et kapittel av neste bok til sist i bøkene. Så når jeg sier at bok 4 er ferdig, mener jeg også begynnelsen av bok 5. Jeg skal ikke lyve - jeg er litt sliten nå. Men det er så mange ganger verdt det!

Og så vil jeg gjerne dele omslaget av bok 3 - Vågemot, med dere. Er det ikke vakkert?




Ha en fin natt, alle sammen! Og ta vare på hverandre!

Mariela

Hva er en forfatter uten sine lesere?

Jeg slo opp øynene og så opp i taket. Dagen jeg hadde ventet på, sett slik frem til - ja, drømt om siden jeg skrev min aller første setning - var endelig der. Det høres kanskje litt rart ut at jeg skriver; har drømt om. Men det er sannheten. Da jeg, som 23-åring, slo på PCen med bare en tanke i hodet; jeg skal skrive min aller første bok nå, tenkte jeg allerede på hvordan boken min ville bli mottatt. Jeg, fjollete som jeg kan være, tenkte på hva jeg skulle ha på meg, hvordan jeg skulle ha håret, og hvordan jeg skulle klare å holde meg rolig når mennesker stilte meg spørsmål om boken.
Så den morgenen, 19. august, var jeg endelig der. Veien hadde vært så lang. Jeg hadde ledd, grått, gnidd meg i øynene av søvnmangel og kranglet med mannen min om alle nettene jeg trengte foran tastaturet. Men det skal også sies at han forsto min trang til å skrive ganske fort. Han trodde kanskje ikke at jeg ville lykkes, var kanskje redd for at jeg skulle bli skuffet, var kanskje redd for hvordan jeg ville ta det om jeg ble tvunget til å gi opp. Men jeg ga ikke opp. Jeg hadde brukt alt for lang tid på å forme historien min - jeg MÅTTE fortelle den! Om så det skulle ta flere år. Når noen ga meg blikk som strålte av; åja, så du skal bli forfatter du ja ... rettet jeg nakken, stirret dem rett inn i øynene og sa; jepp!
Nå var det tid for å møte leserne - leserne, som er de viktigste for meg! For uten dem - hva er da vitsen med å fortelle en historie? Hva er en forteller uten noen til å høre på? Hva er en scene med leirbål og skumle historier, om det ikke er små tilhørere til å lytte, sperre opp øynene i spenning og skvette når historiens "bjørn på stranden" viser sitt sanne jeg? (Bjørn på stranden: Skrivepensum: Historiens motgang.)



Jeg kledde på meg mine nye klær, fikk på meg sminken (som tok en time *kremt*) og satte meg ned i godstolen i mamma og pappas stue. Baby og mamma hadde allerede begynte å trille ned mot værret - der bokhandelen ligger. Og igjen satt jeg og pappa. Vi er begge ganske stille av oss når noe står på, og i denne stunden trengte vi ikke si noe. Han visste at jeg var nervøs, og respekterte det ved å stirre ut i luften. Så sier han at det er på tide å dra. Det eneste jeg kunne svare var: " Jeg vil ikke reise meg fra stolen."

Man kan sikkert tro, som jeg selv også tidligere trodde, at det å være forfatter må være et rolig yrke - man skriver bøker, og de som liker den vil lese og kanskje kjøpe den. Men jeg er ikke enig i min tidligere tro. For nå vet jeg at det slettes ikke er slik. Det er kanskje rolig rundt meg når jeg skriver, men inni meg herjer følelsene. Jeg skriver en historie som står mitt hjerte nært, og også mitt eget liv nært. Og da er det ikke bare å tenke at; ja, den blir gitt ut, ja - de som liker den vil kanskje kjøpe den. Men det lurer også alltid en indre uro; for hva med dem som ikke vil like den? Ikke vil like den historien som står meg så nær?
Disse tankene holdt meg igjen i den gode stolen. Men jeg kom meg da opp til slutt. For; den som ikke våger, intet vinner! Og da jeg kom ned til bokhandelen, og fikk se plakatene de hadde hengt opp, og hvor fint de som jobber der hadde gjort det, kjente jeg at gleden kom som et lyn fra klar himmel - klisje, ja, men sant!



Etter at jeg hadde snakket om boken min med Bård Michalsen, var det tid for signering. Du kan tro at gråten ikke var langt unna da jeg gikk i gang med å skrive i - mange - bøker. Om jeg hadde hatt bedre tid, og om ikke det hadde vært kø, hadde jeg sikkert kunnet skrevet en hel side til hver person - hver nydelige person som hadde møtt opp for å hilse på meg, som hadde møtt opp for å høre på hva jeg hadde å fortelle om mine bøker.



Jeg var henrykt! Først der, i den bokhandelen, gikk det endelig opp for meg; jeg er en publisert forfatter - og jeg kunne ikke annet enn å føle meg både glad og takknemlig.


Legger til noen flere bilder fra turen nordover, her. :-)


Kvinnene i mitt liv - hehe - mamma og min redaktør, Anne Kristin Strøm.




Jeg måtte selvfølgelig vise min redaktør litt rundt på Andenes. Vi dro innom flere av stedene som er å finne i bøkene; moloen, værbakken, Vikan, Rammeberg (nåværende Toften) - og toftenstranda, kirken, havna, Bleiksstranda, Bleiks gamle kirkegård, Dverberg og Alveland. Rita tok godt i mot oss da jeg kom ruslende inn med dådyrøyne og spurte så pent om jeg fikk lov til å se meg om i det vakre, gamle huset.


Og til slutt; jeg gikk innom bokhandlerne på Gardermoen før flyet tok av til Andenes. Og gjett hva jeg fikk se der? Jo:



Herregud, det skjelver i buksa - unnskyld, tightsen - bare av å se navnet mitt ved siden av disse flotte forfatterne! Men før jeg går over til å bli en starstrucked fnisejente, skal jeg avslutte. Men alt i alt - denne opplevelsen vil sitte i min sjel, så lenge jeg lever! Basta!


Ta vare på hverandre!
Mariela

Inspirasjon.

Som jeg koser meg når jeg sitter og ser på bilder fra sommeren - og for en innholdsrik sommer det har vært! Siden vi bygger på huset, har det ikke blitt noen lang ferietur på oss. Men vi har prøvd å ta med ungene litt vekk fra huset likevel, prøvd å være litt turist i området. En av disse utfluktene har gått til norsk folkemuseum på Bygdøy. Helt fantastisk - som det alltid er.
Jeg elsker gamle bygninger - i alle slags fasonger og størrelser - og når jeg i tillegg får rusle rundt i et slikt hus, er jeg i en helt annen verden. Jeg måtte rett hjem å skrive, for å si det slik.

Vi startet på gamle Enerhaugen - dette er hus fra gamle Enerhaugen på Grønland, Kristiania. En forstad som ble revet i 1960. Ungene klødde seg i hodet over at så mange mennesker kunne leve i så små hus. Og jeg, engasjert som jeg alltid er i en slik setting, fortalte dem "gamledager" som de kaller det.




Etter at vi hadde vandret litt videre, gikk vi inn i "det gule, store huset, rett over kiosken." Da vi gikk inn her, sperret ungene opp øynene for all rikdommen - selv om de undret seg over at dama som satt i kjøkkenet hadde en slik "rar, stor" kjole på seg. Dama fortalte dem at det hadde bodd svert rikte mennesker i dette huset, noe som førte til andektige nikk og smil.



Og da ungene gikk ut til pappa og baby igjen, gikk jeg straks i gang med å kjenne og ta litt på ting. Jeg kunne ikke gjøre det når de så på - jeg hadde jo tross alt formanet dem om at å ta på ting var strengt forbudt.

Jeg vil absolutt anbefale alle å ta seg en tur til dette folkemuseumet. Og da spesielt på en solrik dag.


Bilde fra den virkelige Enerhaugen:




Og, når vi først snakker om gamledager; Jeg satt sammen med min eldste sønn i sofaen i formiddag, mens han så youtube - han er blitt så glad i disse videoene der andre spiller. Mario og Ninjago er favoritten. Plutselig løfter han hodet og ser på meg, mens han sier: "Mamma, brukte du å se på spilling på youtube da du var liten?"
Jeg smiler, rister på hodet og svarer: "Nei. Vi hadde ikke youtube da jeg var liten."
Store øyne, og et: "Oi!"

Reserrulling!

"Mammaaa! Emrik sitter fast!"
Det er min 6 år gamle sønn som roper fra stua. Og jeg sitter jo da selvsagt på do. Lillemann har vært på oppdagelsesferd igjen, og han bryr seg svært lite om det passer for meg eller ikke. Og det beste; når jeg kommer løpende ut i stua og ser meg litt småpaniskt rundt, - sitter han fast? Har han skadet seg? - er det som møter meg dette:




Tja, jeg syntes nesten jeg hørte;





Med andre ord; Emrik er på rullern! Og selv om det for det meste er utrolig fascinerende å studere oppdagertrangen hans, er det også hektisk. Er glad han har så flotte, flinke storesøsken som hjelper den litt vimsete mammaen med å følge med.
Noen dager senere, mens jeg sattt og pakket opp den nye PCen min, måtte jeg le da jeg kikket opp på ham. Han lå der så fint, med de store, studerende øynene sine - som han ofte gjør. Men denne gangen hadde han et lite triks på lur;



Er de ikke herlige, disse små?!

 

Portrett-gevinst.

For noen uker siden ble det holdt en innsamling for å redde den gamle skolen i Andenes sentrum. Og da jeg hørte at det skulle være loddsalg, ga jeg et portrett i gevinst. Det var en svert hyggelig dame som vant, og det endte med at jeg skulle tegne hennes barnebarn. Her er det ferdige bilde.


Signering på Andenes, 19.08.2017

Hei, alle sammen!
 
Om du er på Andenes lørdags formiddag, 19.08.2017, kom gjerne innom bokhandelen - Andøy bok og papirhandel!
Kl 12.00 vil jeg, sammen med Bård Michalsen, snakke om serien min - Slekten fra havet. Etterpå signerer jeg - både bøker som allerede er kjøpt, og bøker dere kanskje ønsker å kjøpe den dagen.
Det vil også være mulig å kjøpe bok 2 i serien - Urolige hjerter.
Håper på, og gleder meg, til å se dere der! :-)




Mariela

Inspirert av min karakter Eleonore Olsen.

Jeg føler ikke at jeg traff på prikken, men hun har de samme fargene - men håret er kanskje litt for rosa her -, den samme skjønnheten og det samme lure blikket.



Jeg har brukt samme fremgangsmåte som vist i tidligere innlegg; tegne tutorial.

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Juni 2018 » Mai 2018
Forfattermamma

Forfattermamma

26, Eidsvoll

Mariela er en 27 år gammel, gift, og har tre barn. Morsomt å snakke om seg selv i tredjeperson, er det ikke? Uansett: Jeg er også forfatter for Juritzen forlag, frisør for Hairshop og hobbykunstner, kun for meg selv. Her, på bloggen, tenker jeg å skrive om alt dette, og også vise frem noen av tegningene mine. Koselig om du vil følge meg. :-) Ta vare på hverandre! Mariela

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker