Påske.

Så var det påske, ja - slik begynner mitt innlegg denne gangen, uansett hvor vanlig det er.
Siden jeg har mammapermisjon for lille Emrik-gutt, har vi dette året valgt å reise til min vakre hjemplass, Andenes, en uke før påske - som igjen gir oss to uker i Nordnorge.
Dette var Emriks første flyreise, noe vi var spente på. Men da avreise fra Gardermoen var i sving, viste det seg at det ikke var noe vi hadde trengt å bekymre oss for. Lillebaby på to måneder skrek da vi gikk om bord i flyet - et øyeblikk syntes jeg synd på den unge jenta som satt ved siden av min mann, og var vitne til min sønns klagende vrælinger. Men da SAS-flyet lettet, og Emrik var opptatt av å smatte i seg lunsjen sin - en varmet NAN-flaske - innså ungjenta at DENNE babyen ikke ville by på irritasjon.
Vi hadde en halvtime på oss i Bodø, noe som var helt greit. Vi rakk akkurat å gå rolig til neste gate - som, alltid til Andenes, er den borteste, mils unna, gaten som finnes på en flyplass. Men denne gangen var det ikke annet enn hygge som møtte oss:
Mannen bak - bordet, som ungene sa - var veldig blid. Og ikke minst, ba han familier med små barn om å gå om bord først. ( Må legge til: Forskjellen mellom bording på Østlandet og Nord-Norge er ganske morsom: Østlandet: Menneskene vet at de har bestilt sete, og sitter gjerne lengst mulig på plassene de har klart å karret til seg på flyplassen. Mens Nordlendingene flokker seg tett om den stakkarslige kvinnen/mannen som har ansvaret for å borde. Man skulle nesten tro at de var livredde for å gå inn sist.)

Det å komme hjem er alltid fint. Spesielt når hjemplassen min er plassen jeg skriver om i mine bøker. Før jeg reiste til Andenes, la jeg ut en annonse på "Andenes - det var en gang" der jeg spurte etter mennesker som var villig til å dele litt av sin historie med meg. ( I denne anledningen vil jeg takke mine mors foreldre, en livlig Bjørnar Sellevold, og den 102 år gamle, vakre, leende kvinnen Karin. Å snakke med dere har gitt meg inspirasjon, og ikke minst - et VIRKELIG innblikk i hvordan det var å leve i havgapet for mange år siden. )
Hvordan er det å konversere med en 102 år gammel kvinne? Jo, det skal jeg fortelle dere:
Når jeg kommer inn, er det første jeg merker lukten av blomster, møbler og en vintage parfyme. Min lille datter Sigrid - som er så følsom for lukter - ville spurt: Hva lukter det her, mamma? Og jeg ville svart - uten at det hadde tilfredsstilt et 3-års gammelt sinn - : Det lukter et langt liv!
Min mormor var den som introduserte meg for Karin. Jeg har lovet å ikke røpe hennes etternavn, og det skal jeg holde. Det siste hun sa til meg da jeg og min mormor forlot henne, var: Nu må du ikje skrive navnet mitt. "Næinæi" sa jeg.
Jeg glemte å kjøpe med påskeblomster til henne, noe jeg hadde gjort til Bjørnar Sellevold, men heldigvis kunne min mormor - noen dager senere - fortelle at hun hadde gjort akkurat det. Og det gode, morsomme, livsglade Karin, hadde blitt glad - etter å ha fortalt min mormor at hun MÅTTE trå opp på den høye krakken, for å henge opp vakre sommergardiner. Jeg smiler for meg selv når jeg skriver dette - for min mormor ba Karin, men strenge øyne, om å " ikje gå opp på den krakken, du kan dætte". Men der har vi kanskje oppskriften på et langt liv: Hold deg aktiv - og glad - ut i fra det jeg har sett av Karin.

Jeg har også vært så heldig å ha fått en omvisning i en av Andenes sine eldste hus - Kiilgården. Jeg har, som allerede sagt, vokst opp på denne plassen. Men mitt forhold til Kiilgården har alltid vert spøkelser, og å tegne sveitservillaen - noe vi måtte gjøre i kunst og håndtverken på ungdomskolen. At jeg nå endelig fikk en rundtur i dette majestetiske bygget, ga med all slags inspirasjon og spenning.
Må legge til den morsomme, for de som ikke liker historie - gapskrattende delen:
Min kusine, som snart runder tenårene, har - som jeg - vokst opp i den tro at det spøker på Kiilgården. Å ha henne med på en omvisning, var kanskje det morsomste. Vi gikk opp på loftet - der det var tydelig at tjenerstaben hadde holdt til i sin tid - og videre inn i det innerste kammerset. Jeg ble oppmerksom da min "morsomme" onkel utbrøt: " Kom inn hit, jenta mi, her kjenne æ at det lokte spøkelse."
Min unge kusine grøsset nok av en blanding av fryd og skrekk, og gikk inn i rommet til sin far. Jeg, som sto utenfor, hørte deretter: PROPP, og " ÆRSJ, PAPPA".
Tja, hva kan man si? man må ha noe å le av, selv om man går rundt i en forlatt sveitservilla fra 1800-tallet.

Videre:
Vi koser oss, som man gjør på ferie. Lillegutt får luft-problemer, men vi er mange som kan bære.
Det at mammas yngste bror kommer hjem, er til stor glede - både for mine slektninger og meg selv. Min kusine, Anna Malin, deler nemlig en av mine største lidenskaper med meg - tegning. Når jeg skriver dette innlegget, har vi akkurat tegnet sammen, i flere timer. Hun er bare i tenårene, skal snart begynne på videregående, og likevel: Hun er i sin alder mye flinkere enn det jeg var. ( At min datter hoppet rundt oss og påsto: Mamma, hvorfor er du treigere enn Anna? - Vil jeg reagere på med. *Engleblunkefjes*)


Jeg ønsker dere alle en riktig god påske!
Jeg har selv besøkt min kreftsyke bestemor denne uken, og kan med god grunn si: Nyt livet mens dere har det, og mens deres kjære er friske og kan ta i mot det!

Mariela Årsandøy Steensrud.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Forfattermamma

Forfattermamma

26, Eidsvoll

Jeg er en 26 år gammel trebarnsmor og forfatter med en stor kropp og et stort hjerte. :-) Da jeg er frisør, er håret mitt som oftest i konstant skiftning av fasong og farge, og - som hos de fleste frisører - er kleskoden min for det meste svart. ;-) Her, på denne bloggen, vil jeg skrive om forskjellige temaer; hvordan er det å være forfatter, hva er utfordringene ved dette? Hvordan får jeg hjulene til å gå i hverdagen med tre, små, nydelige barn? Hvordan kombinerer jeg forfatteryrket med jobben som frisør? Og jeg vil også vise frem tegningene mine her. Ta vare på hverandre!

Kategorier

Arkiv

hits