hits

Påske.

Så var det påske, ja - slik begynner mitt innlegg denne gangen, uansett hvor vanlig det er.
Siden jeg har mammapermisjon for lille Emrik-gutt, har vi dette året valgt å reise til min vakre hjemplass, Andenes, en uke før påske - som igjen gir oss to uker i Nordnorge.
Dette var Emriks første flyreise, noe vi var spente på. Men da avreise fra Gardermoen var i sving, viste det seg at det ikke var noe vi hadde trengt å bekymre oss for. Lillebaby på to måneder skrek da vi gikk om bord i flyet - et øyeblikk syntes jeg synd på den unge jenta som satt ved siden av min mann, og var vitne til min sønns klagende vrælinger. Men da SAS-flyet lettet, og Emrik var opptatt av å smatte i seg lunsjen sin - en varmet NAN-flaske - innså ungjenta at DENNE babyen ikke ville by på irritasjon.
Vi hadde en halvtime på oss i Bodø, noe som var helt greit. Vi rakk akkurat å gå rolig til neste gate - som, alltid til Andenes, er den borteste, mils unna, gaten som finnes på en flyplass. Men denne gangen var det ikke annet enn hygge som møtte oss:
Mannen bak - bordet, som ungene sa - var veldig blid. Og ikke minst, ba han familier med små barn om å gå om bord først. ( Må legge til: Forskjellen mellom bording på Østlandet og Nord-Norge er ganske morsom: Østlandet: Menneskene vet at de har bestilt sete, og sitter gjerne lengst mulig på plassene de har klart å karret til seg på flyplassen. Mens Nordlendingene flokker seg tett om den stakkarslige kvinnen/mannen som har ansvaret for å borde. Man skulle nesten tro at de var livredde for å gå inn sist.)

Det å komme hjem er alltid fint. Spesielt når hjemplassen min er plassen jeg skriver om i mine bøker. Før jeg reiste til Andenes, la jeg ut en annonse på "Andenes - det var en gang" der jeg spurte etter mennesker som var villig til å dele litt av sin historie med meg. ( I denne anledningen vil jeg takke mine mors foreldre, en livlig Bjørnar Sellevold, og den 102 år gamle, vakre, leende kvinnen Karin. Å snakke med dere har gitt meg inspirasjon, og ikke minst - et VIRKELIG innblikk i hvordan det var å leve i havgapet for mange år siden. )
Hvordan er det å konversere med en 102 år gammel kvinne? Jo, det skal jeg fortelle dere:
Når jeg kommer inn, er det første jeg merker lukten av blomster, møbler og en vintage parfyme. Min lille datter Sigrid - som er så følsom for lukter - ville spurt: Hva lukter det her, mamma? Og jeg ville svart - uten at det hadde tilfredsstilt et 3-års gammelt sinn - : Det lukter et langt liv!
Min mormor var den som introduserte meg for Karin. Jeg har lovet å ikke røpe hennes etternavn, og det skal jeg holde. Det siste hun sa til meg da jeg og min mormor forlot henne, var: Nu må du ikje skrive navnet mitt. "Næinæi" sa jeg.
Jeg glemte å kjøpe med påskeblomster til henne, noe jeg hadde gjort til Bjørnar Sellevold, men heldigvis kunne min mormor - noen dager senere - fortelle at hun hadde gjort akkurat det. Og det gode, morsomme, livsglade Karin, hadde blitt glad - etter å ha fortalt min mormor at hun MÅTTE trå opp på den høye krakken, for å henge opp vakre sommergardiner. Jeg smiler for meg selv når jeg skriver dette - for min mormor ba Karin, men strenge øyne, om å " ikje gå opp på den krakken, du kan dætte". Men der har vi kanskje oppskriften på et langt liv: Hold deg aktiv - og glad - ut i fra det jeg har sett av Karin.

Jeg har også vært så heldig å ha fått en omvisning i en av Andenes sine eldste hus - Kiilgården. Jeg har, som allerede sagt, vokst opp på denne plassen. Men mitt forhold til Kiilgården har alltid vert spøkelser, og å tegne sveitservillaen - noe vi måtte gjøre i kunst og håndtverken på ungdomskolen. At jeg nå endelig fikk en rundtur i dette majestetiske bygget, ga med all slags inspirasjon og spenning.
Må legge til den morsomme, for de som ikke liker historie - gapskrattende delen:
Min kusine, som snart runder tenårene, har - som jeg - vokst opp i den tro at det spøker på Kiilgården. Å ha henne med på en omvisning, var kanskje det morsomste. Vi gikk opp på loftet - der det var tydelig at tjenerstaben hadde holdt til i sin tid - og videre inn i det innerste kammerset. Jeg ble oppmerksom da min "morsomme" onkel utbrøt: " Kom inn hit, jenta mi, her kjenne æ at det lokte spøkelse."
Min unge kusine grøsset nok av en blanding av fryd og skrekk, og gikk inn i rommet til sin far. Jeg, som sto utenfor, hørte deretter: PROPP, og " ÆRSJ, PAPPA".
Tja, hva kan man si? man må ha noe å le av, selv om man går rundt i en forlatt sveitservilla fra 1800-tallet.

Videre:
Vi koser oss, som man gjør på ferie. Lillegutt får luft-problemer, men vi er mange som kan bære.
Det at mammas yngste bror kommer hjem, er til stor glede - både for mine slektninger og meg selv. Min kusine, Anna Malin, deler nemlig en av mine største lidenskaper med meg - tegning. Når jeg skriver dette innlegget, har vi akkurat tegnet sammen, i flere timer. Hun er bare i tenårene, skal snart begynne på videregående, og likevel: Hun er i sin alder mye flinkere enn det jeg var. ( At min datter hoppet rundt oss og påsto: Mamma, hvorfor er du treigere enn Anna? - Vil jeg reagere på med. *Engleblunkefjes*)


Jeg ønsker dere alle en riktig god påske!
Jeg har selv besøkt min kreftsyke bestemor denne uken, og kan med god grunn si: Nyt livet mens dere har det, og mens deres kjære er friske og kan ta i mot det!

Mariela Årsandøy Steensrud.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Forfattermamma

Forfattermamma

26, Eidsvoll

Mariela er en 27 år gammel, gift, og har tre barn. Morsomt å snakke om seg selv i tredjeperson, er det ikke? Uansett: Jeg er også forfatter for Juritzen forlag, frisør for Hairshop og hobbykunstner, kun for meg selv. Her, på bloggen, tenker jeg å skrive om alt dette, og også vise frem noen av tegningene mine. Koselig om du vil følge meg. :-) Ta vare på hverandre! Mariela

Kategorier

Arkiv