Kjære Gisle Harby, takk!

Da bøkene mine endelig var i salg, og positive tilbakemeldinger kom plingende inn, satt det fremdeles en stygg kar på skulderen min. Den stygge karen hvisket stygge ord i mitt øre, ord som ingen vil høre. Mye av dette skyldes mitt tidligste møte med den brutale nettverdenen.

Det har seg altså slik at:

Da jeg fremdeles skrev på manuset til Slekten fra havet, (jeg hadde ikke sendt det inn til forlag enda), følte jeg at jeg trengte å "snakke om prosjektet mitt" - som sikkert mange forfattere føler på dette tidspunktet. Og dette endte med at jeg delte mine drømmer med en facebook-gruppe, med navn; Norske serier diskusjonsgruppe. Jeg la ut om ideen min. (ikke avslørende fakta, selvsagt, men litt om ideen og navnene til hovedpersonene.) Du kan tro jeg ble glad da flere svar tikken inn. "Ja, dette vil jeg absolutt lese." "Spennende!" "Så fint med ny serie fra Nordland!"
Det ble litt diskusjon ang hovedkarakterens navn - som da bare var Ravn, og ikke Ravna - som vi kjenner henne som nå. Men etterpå satt jeg likevel igjen med sikkerhet om at dette hadde vært det rette å gjøre.

Det gikk nesten et år, og på denne tiden hadde jeg fått antatt mitt manus. Og det første jeg ønsket å gjøre, var å fortelle mine med-lesere (jeg har alltid likt å lese serier, blandet med hemmelighetsfulle romaner) i denne samme gruppen. Jeg ville fortelle dem, la dem vite at de hadde vært en del av det å gjøre drømmen min til virkelighet. Så, jeg la ut et bilde av omslaget av Nye veier, og skrev at; "Det gikk!" "Jeg er en av dere - en leser, og jeg klarte det!"

Jeg har vært svært glad i denne gruppen, helt siden jeg ble medlem, for flere år siden.

Jeg fulgte med på responsen de første timene. Fine kommentarer ploppet opp. Men da jeg våknet dagen etter, og prøvde å finne igjen tråden, fant jeg ... ingenting. Administrator hadde ikke bare slettet innlegget mitt, men også slettet meg fra hele gruppen. Når jeg søker på gruppens navn, den dag i dag, kommer ikke gruppens navn opp.
I ettertid skjønte jeg at jeg hadde drevet med det noen kaller: Skamløs selvreklamasjon - noe jeg, med hånden på hjertet - kan si at jeg ikke var viten om før jeg ble forfatter. Jeg så min feil, og selv om jeg syntes at det kanskje var litt drastiskt å eliminere meg fra hele gruppen, sendte jeg en personlig melding til en av administratorene, der jeg ba om unnskyldning. Men ... ingen svar.


Dette ga meg en dårlig start ved det å være forfatter. I det jeg så at jeg var slettet, sank selvfølelsen. Spørsmål som; er ikke historien bra? Hvorfor vil de ikke ha meg? Hva er forskjellen på meg og de andre serieforfatterne? Er det bare på grunn av at mine bøker blir gitt ut i hardperm og bokhandel? Er det derfor denne gruppen ikke ville ha noe med meg å gjøre? Denne gruppen, som jeg så på idealet av grupper for serieelskere, som jeg selv er ...

Jeg sa ikke noe om dette til forlaget. Jeg var redd for å høres ut som en "sårbar debutant" - noe jeg nå kan innrømme at jeg faktisk var.

Jeg har som sagt lest serier. Og da jeg begynte å skrive min egen, tok jeg kontakt med min favorittforfatter, innen nettopp serier. Denne forfatteren har gitt meg gode råd, råd som jeg tok til meg, og limte fast til hjertet mitt. Og da serien min var antatt hos Juritzen, (jeg er SÅ glad for at jeg havnet der. Oppfølgningen kunne ikke vært bedre!!!) tok jeg kontakt med denne forfatteren på nytt.
Jeg snakket med henne på telefonen, og hun hadde mange gode råd å komme med. Råd jeg vil ta med meg, resten av min tid som forfatter.
Jeg fortalte henne om utkastelsen av gruppen, og at jeg følte meg litt sårbar på grunn av det. Hva var galt med mine bøker? Hvorfor reklamerte gruppen med at medlemmer faktisk kunne komme i kontakt med forfattere, ved å melde seg inn, for så å kaste MEG ut? Hva hadde de, som ikke jeg hadde? Hva kunne jeg gjøre for å bli bedre? GUD, som jeg ønsket å finne et svar på dette.
Den kloke kvinnen fortalte at jeg ikke måtte bry meg om den gruppa. At jeg skrev på min egen måte, og at ingen kunne ta dette fra meg. FOR en klok dame. Om jeg blir halvveis så klok som henne, er jeg glad. Kjenner at jeg blir litt berørt her jeg sitter, så jeg får fortsette.

Jeg spurte henne om hun ville lese boken min. Men regler, fra forskjellig forlag, går litt i kræsj med dette. Men av henne fikk jeg et tips om en som kunne lese min første bok, og som har lest nesten alle - eller er det kanskje alle - norske serier som er å få kjøpt i Norge - nemlig Gisle Harby. Hun fortalte meg at Gisle etter hvert har fått et øye for hva som vil funke, og hva som kanskje trengs litt ekstra arbeid med - siden han har lest så amnge, og dermed har mange å sammenligne med. Hun ville nevne meg for Gisle, sa hun, og jeg satt igjen og bet negler.

Mange ser på forfattere som et opphevet symbol i samfunnet, men dette stemmer ikke. En forfatter er INGENTING uten en leser - så for oss, er det DERE som gjelder. Jeg har skrevet om dette tidligere i bloggen, så jeg skal ikke gjenta meg selv, men en kort repetisjon er; en forfatter kan ha så mange gode anmeldelser, så mange reklamer, så mange gode ord fra et forlag ... men det er leseren som teller. Det er i hvert fall LESEREN JEG skriver til. Leserens fantasi påvirker til og med skrivingen min. Jeg tar hensyn til min leser når jeg skriver - jeg gjør plass til at leseren kan utfolde fantasien sin - jeg vil at leseren skal få det beste innblikket. Så selv om jeg kanskje ønsker å skrive at min karakter har; poser under øynene, en bulk på nesen, rødt, brusende hår, som får henne til å se ut som en sau rett før klippingen, nøyer jeg meg med å beskrive personen som; rødhåret og sliten - for da får leseren mulighet til å vinne på å se karakteren for seg - på sin egen, personlige måte. Dette er viktig. FOR; hvor mange klager ikke på utseende til rollene i filmer som er basert på romaner? Trenger jeg si mer?

Men nå snakker jeg meg bort, saken er; Jeg tok kontakt med Gisle Harby, som straks sa at han følte seg beæret over å lese min bok og komme med en tilbakemeld. Hele tiden, mens jeg tenkte; NEI, det er MIN ære, Gisle!

Han fikk tilsendt en innbundet bok av NYE VEIER av Juritzen, og dagene gikk ...

Dagene gikk enda mer ...

Jeg begynner å føle det på samme måte som jeg gjorde da jeg ventet på svar fra forlag - var manuset godkjent eller refusert?

Nå hadde det gått noen uker.
Likte han boken så dårlig at han ikke ville svare meg en gang? Så han på samtalen vår som en vits, etter at han hadde lest boken? - JA, som sagt, jeg er en svært nervøs person. Sikkert litt overnervøs til tider. Jeg tenkte hele tiden på at denne mannen hadde lest alle andre serieromaner - serier som jeg selv er stor tilhenger av.

Flere tanker kom: Hva om jeg ikke kan kalle meg serieforfatter? Hva om jeg bare er en bløff?
JA - det gikk så langt. Du skjønner kanskje nå for en pyse jeg er. xD

Men så:

En melding fra Gisle på den blå boblen i messenger:

Hei Mariela! Beklager for veeeeldig sen tilbakemelding! Men tror ikke det gjør noe, for fytti rakkern for en skrivekunnskap du har! Jeg er helt bergtatt av din første bok! Jeg forstår at dere serieromanforfattere har litt dårlig selvbilde, men stort sett er dette uten grunn. Du har all grunn til å være fornøyd!

Jeg liker best din skildring av menneskene. Vi blir godt kjent med dem i første bok. Og dette legger et godt grunnlag for bøkene videre. temaet ditt er også uvanlig, og veldig spennende! :-D





(Meldingen er kopiert direkte. Og bildet er hentet fra Gisles facebookprofil.)


Så, det jeg vil si til deg, mens "alle andre hører på" er - TUSEN TAKK! Takk for at du gir leserne et ansikt. Og ansiktet ditt, har absolutt oppnådd høy tillit. I hvert fall hos meg - som serie-leser. Jeg leser alle serier du anbefaler. Og takk, Gisle, for at du ga meg selvtilliten tilbake - nå kan jeg i hvert fall håpe at jeg er like leservennlig som de andre, fine, serieforfatterne.
Igjen - mange tusen takk! Takk for at du er den du er!


Ta vare på hverandre!
Mariela

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Forfattermamma

Forfattermamma

26, Eidsvoll

Jeg er en 26 år gammel trebarnsmor og forfatter med en stor kropp og et stort hjerte. :-) Da jeg er frisør, er håret mitt som oftest i konstant skiftning av fasong og farge, og - som hos de fleste frisører - er kleskoden min for det meste svart. ;-) Her, på denne bloggen, vil jeg skrive om forskjellige temaer; hvordan er det å være forfatter, hva er utfordringene ved dette? Hvordan får jeg hjulene til å gå i hverdagen med tre, små, nydelige barn? Hvordan kombinerer jeg forfatteryrket med jobben som frisør? Og jeg vil også vise frem tegningene mine her. Ta vare på hverandre!

Kategorier

Arkiv

hits